Midt inne i Gaza by, inneklemt i et av verdens tettest befolkede områder - i en by med utbombede bygninger, 80 prosent arbeidsløse og der 30 prosent av barna har sett et nært familiemedlem eller en nabo bli drept - midt i alt dette ligger et av verdens eldste, levende kirkebygg.
Siden 420 har det vært feiret gudstjeneste her. Den fredagen jeg var der og deltok i morgengudstjenesten, hadde ca 50 menensker samlet seg for å delta i den ortodokse liturgien – på arabisk – og med feiring av nattverden. Kirken er nyrestaurert og er usedvanlig vakker med stor rikdom i ikoner foran alteret og på veggene.
Gaza – som på grunn av israelsk blokade nærmest er som en fangeleir for innbyggerne - ble en av kristenhetens vakreste liturgier feiret – i trass, tro og håp. I trass mot alle dem som vil ødelegge livet og overse de kristne på Gaza, i tro fordi liturgien feirer at Gud er sterkere enn død, undertrykkelse og nød, i håp fordi 70 til 100 barn samles til søndagskole i menighetslokalet ved siden av hver uke. Slik får også de mange traumatisete barna opplevelse av en annen virkelighet.