( Av generalsekretær Atle Sommerfeldt. På trykk i Bergens Tidende 15.02.2011).
- Mange vil ha vårt lands ressurser, men dere nordmenn har vist at dere vil støtte vårt folk, sa Salva Kiir, president i Sør og første visepresident i regjeringen i Khartoum, da Kirkens Nødhjelp fikk møte ham under folkeavstemningen. Nå gjenstår det å se om Norge og det internasjonale samfunnet er ydmyke nok til å la myndigheter og folk i Sudan sette agendaen selv.
Sterk optimisme kommer til overflaten blant folk i Sør-Sudan etter at folkeavstemningen ble gjennomført på en fredelig og rettferdig måte. Dette folket har holdt ut med krig i mer enn førti år, en krig som tok slutt med fredsavtalen i 2005. Avtalen ga også sørsudanerne rett til å stemme over om de skulle skilles fra nord og bli en egen stat. Folket stemme er tydelig etter at 80 % deltok i valget og 99 % stemte for løsrivelse. I nord er de med all rett stolte over den vellykkede prosessen og men føler vemod over at avstemningen høyst sannsynlig vil føre til at landet blir delt.
Hvem eier utfordringen?
Både sør og nord står overfor store utfordringer. Krigen og konfliktens usikkerhet og fattigdom må erstattes med konflikthåndtering, fredelig sameksistens og økonomisk og sosial utvikling. Det er myndighetenes ansvar. En nøkkel er at sentrale myndigheter forankrer sin politikk lokalt gjennom regelmessige, demokratiske valg, løpende rådslaging og full åpenhet særlig om økonomiske disposisjoner. Under borgerkrigen tillot partene at det ble etablert lokale militser der krigsherrenes lojalitet kunne kjøpes for penger.
Nå er det en ny tid, der lokalsamfunn og marginale grupper skal ta del i styringen. Avgjørende er hvordan moderne styringsorganer lokalt, regionalt og nasjonalt samhandler med tradisjonelle autoritetsstrukturer i landsbyer og klaner. Ikke-offentlige institusjoner og aktører kan spille en viktig rolle, deriblant religiøse ledere som vi finner i alle lokalsamfunn.
Sudan må skape fred selv
Det internasjonale samfunn må ha tålmodighet og ydmykhet nok til å gi råd og gi økonomisk støtte basert på landets premisser. De internasjonale organisasjonene har i altfor stor grad arbeidet i Sudan som om det er vi som skal skape utvikling og fred, basert på forestillingen om at før oss var der intet i Sør-Sudan. Samtidig må statene og de store donorene lære av fiaskoen ved Flerbrukerfondet som ble etablert som koordineringsorgan for bistanden i forbindelse med fredsavtalen i 2005.
I stedet for å la ulike bistandsorganisasjoner jobbe direkte der de hadde gode forutsetninger for å gjøre en god jobb, skulle alle penger inn i et felles fond og fordeles derfra. Det har ikke fungert, det har vært dårlig koordinering, både hos internasjonale organisasjoner og sudanske myndigheter.
Asfalter veiene!
Et eksempel er asfaltering. Etter fem år det fortsatt bare 60 km asfaltert vei i Sør-Sudan, mens behovet er 15.000 km bare for å forbinde fylkeshovedstedene med hverandre. Man trenger ikke store utredninger for å avdekke et slikt behov. Asfalterte veier er også er helt avgjørende for å utvikle økonomien og trekke marginaliserte områder med i nasjonsbyggingen.
Etter årtier med krig er det opplagt at folk har rett til å forvente reelle forandringer i hverdagslivet. De forventer effektive og etterrettelige myndigheter som gir alle etniske grupper likeverdig behandling, som respekterer menneskerettighetene og som gir muligheter for arbeid til alle; ungdom, kvinner og menn. Folk ønsker seg ukorrupte myndigheter som kjemper for at landets ressurser blir rettferdig fordelt.
Sivilsamfunnet kan bidra
Her kan et sterkt sivilsamfunn spille en viktig rolle. Kirkene og de muslimske institusjonene kan ta til orde for å skape åpenhet omkring budsjetter og økonomiske avtaler både på sentralt og lokalt nivå. Organisasjoner i sivilsamfunnet kan lære opp lokalsamfunn til å rette seg etter budsjett og bevilgninger fra myndigheter både i sør og nord innenfor for eksempel næringsutvikling, helse og utdanning.
De kan overvåke utenlandske investeringer innenfor olje, gruvedrift og landbruksproduksjon sammen med sine internasjonale allierte. Slik kan de sikre åpenhet i økonomien, at det blir vist ansvar for miljøet og at verdiene som skapes ikke bare ender opp hos de utenlandske investorene. Internasjonale bistandsorganisasjoner må legge til rette for at lokalbefolkningen får innsyn i ressursbruk og prioriteringer slik at de får mulighet til å påvirke. Ved en slik bred, folkelig mobilisering nedenfra forankres myndighetenes politikk, og den vanlige borger fårmedansvar ved åstille myndigheter og internasjonale aktører til ansvar.
Store forventninger
Ved å gjennomføre Fredsavtalen, særlig valgene i fjor og folkeavstemningen har politikerne vist at de er i stand til å løse krevende uenighet. Dermed forventer befolkningen at de oppnår gode avtaler fredelig vis - også på det som gjenstår: grensene mellom nord og sør, forvaltning av oljeressursene, at tradisjonelle nomadiske grupper får bevege seg fritt, at det blir fri handel og arbeidsmuligheter i hverandres land.
Det er svært gledelig at visepresident Taha i Khartoum forsikrer at resultatet vil bli respektert, og at begge visepresidentene deler visjonen om fredelig sameksistens og gode naboforhold. Norge og verdenssamfunnet må bidra med langsiktig støtte til de to sudanske regjeringene og medvirke til at de setter seg rundt samme bord. Om forhandlingene går i stå og det blir militære trefninger, må det internasjonale samfunn bidra til at dialogen blir gjenopprettet. En må tørre å fastholde at ingen ansvarlige myndigheter vil ha krig. Sanksjoner og boikott er ikke konstruktive virkemidler.
Sterkt budskap til oss!
Sudanere sette sin egen agenda og legge egne framtidsplaner. Det gjelder både myndigheter og det sivile samfunn. Kirkens Nødhjelp samarbeider med sterke partnere både i sør og nord som kjemper for folket sitt gjennom å delta aktivt i sivile organisasjoner. I Nord ønsker de fortsatt samarbeid om å bekjempe fattigdom og inkludere marginale grupper.
Da vi spurte kirkeledere i Sør om de trodde de indre konfliktene i Sør-Sudan ville true oppbyggingen av den nye staten, fikk vi et tydelig og engasjert svar: Vi kjenner lukten av krig og konflikt. Vi har levd med den i 55 år. Den lukten er ikke her nå. Og så kom appellen fra kvinnene: «Nå må dere i det internasjonale samfunnet styrke alt det som er bra i samfunnet vårt og ikke hele tiden være fokusert på våre svakheter og hva som kan gå galt. Og dere må la oss ha styringen, men dere er svært velkommen til å være med oss på reisen mot en bedre fremtid for alle».