Innlegg av leder for utviklingspolitisk avdeling, Anne-Marie Helland, på trykk i Dagen fredag 30. september 2011
Bøndene her var hardtarbeidende og flinke, så kjøttet fra kyrne var det beste i verden. Men det var det ingen som visste, for Lille Fattig hadde verken infrastruktur eller eksportapparat. En dag kom Lille Rik for å hjelpe det fattige landet. Lille Rik mente smaken på kjøttet var så fortreffelig at hele verden burde få smake – og kanskje kunne Lille Fattig også bli rikt dersom de fikk solgt nok kjøtt. Lille Rik gav derfor målrettet bistand til Lille Fattig, slik at det afrikanske landet kunne lage et produksjonsapparat der selv småbønder kunne få solgt kjøttet sitt og tjene til livets opphold.
Bistanden ble klokt investert og godt brukt i mottakerlandet. Kjøttproduksjonen vokste, infrastrukturen kom på plass og kjøttet var av så godt at det ble etterspurt langt ut over landets grenser. Ja, sågar i Lille Rik! ”Ypperlig,” sa bistandsfolket. Men ikke alle innbyggerne i Lille Rik var like begeistret. ”Kjøttet fra Afrika utkonkurrerer vår egen nasjonale kjøttindustri!” ropte de. ”Vi sender jo penger, det får være nok!” Dermed satte Lille Rik opp tollbarrierer rundt landet sitt. På denne måten ble kjøttet fra Lille Fattig effektivt utkonkurrert. Lille Fattig forble fattig. ”Det var nok bistanden sin skyld. Bistanden fungerer ikke,” sa kritikerne i Lille Rik. Og Snipp snapp snute, så var bistanden ute.
Om en ukes tid legger regjeringen frem en rapport som vurderer hvor samstemt norsk politikk er på relevante områder med hensyn til konsekvensene for utviklingsland. I forkant av denne rapporten har bistandsdebatten blomstret opp igjen. Det påpekes at for eksempel tilgang til internasjonale markeder er mye viktigere for fattige lands økonomi enn det bistanden er. Dette er helt riktig. Kirkens Nødhjelp har jobbet med utviklingspolitikk i mange år. Utviklingspolitikk, ikke bare bistandspolitikk. Vi kan derfor med stor tyngde si at bistand alene ikke er nok for å skape utvikling. Men det betyr ikke at bistanden er overflødig. Hele poenget med en samstemt politikk for utvikling er at ALLE politikkområder, inkludert bistanden, skal være gjensidig styrkende. De må virke parallelt og samtidig. Bistanden må brukes for å sikre at de fattigste kommer med. Et rent markedsstyrt forhold mellom nord og sør gir slett ingen garanti for at de som lever i fattigdom vil oppleve noen bedring.
Det lille eventyret over er ment å illustrere hvor viktig det er at politiske føringer trekker i samme retning; Hvis det ene politikkområdet slår det andre i hjel, vil man ikke se noen utviklingseffekt – verken av bistanden eller andre innsatser. Det å tro at bistanden skal føre til bærekraftige resultater uavhengig av hvordan andre politikkområder fungerer, er i beste fall naivt. Det som nå må vurderes, er om Norge gir med den ene hånda og tar med den andre.
Vi er i ganske gode til å gi til bistand i Norge. Både staten og enkeltmennesker åpner ofte lommeboka når det trengs. Men hvis vi virkelig ønsker å bidra til utvikling i fattige land, må vi sette inn støtet flere steder samtidig. Bistanden må følges opp med en endret handelspolitikk, slik at fattige land får en reell sjanse til å tjene penger. Utvikling handler om global fordeling. Det er ikke lett å hevde seg i spillet dersom motspillerne lager reglene for å tjene egne interesser. Mener vi alvor med utviklingsagendaen, må vi finne oss i at reglene bør være rettferdige for alle parter.