av Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. På trykk i Vårt Land torsdag 21.07.2011
Igjen har verden gjennom rystende bilder blitt tvunget til å forholde seg til tørken i Somalia, Kenya og Etiopia. Ti millioner personer har behov for hjelp for å klare tiden fram til naturen kan gi dem levebrødet tilbake. Dette skjer tidligst hvis regnet kommer i oktober. To regntider er uteblitt og både buskap og dyrking er i krise. I disse områdene har menneskene i århundrer levd med lengre og kortere tørkeperioder, og de er ekstremt dyktige til å tilpasse seg naturens skiftende krav.
Nødvendig migrasjon. Nomadenes forflytninger er nøye regulert og avtaler forhandles frem mellom ulike lokale ledere på tvers av landegrensene. Under mitt besøk i Rhuma-distriket i Kenya nylig, ble jeg fortalt at 75 prosent av kveget var driftet 200 kilometer nordover til høylandet i Etiopia, basert på avtaler mellom lokale ledere i de to landene. De moderne statsdannelsene verken kan, eller bør hindre slik nødvendig migrasjon.
I år er likevel situasjonen ekstraordinær, og jeg kan ved egne observasjoner bekrefte det FN melder, at tørken har utviklet seg til en sultkatastrofe i Somalia. Somaliske flyktninger som nå strømmer til leirer i Kenya og Etiopia, er ikke en del av den tradisjonelle migrasjonen, men flykter fordi levekårene er blitt uutholdelige. Familiemedlemmer dør, graden av underernæringen blant barna er ekstrem, åkrene har ikke avling og buskapen dør.
Den globale, kirkelige responsen på protestantisk og ortodoks side er organisert i ACT Alliansen. Nasjonale, kirkelige medlemmer i Kenya og Etiopia arbeider nå sammen med internasjonale medlemmer som Kirkens Nødhjelp, på spreng for å trappe opp og samordne hjelpen i alle tre landene. Det var en stor, fellesskapsbyggende erfaring å få være med på innsamlingen i den anglikanske katedralen i Nairobi til tørkerammede. Viktigst er allikevel disse kirkenes gjennomføring av tiltak i lokalsamfunnene de kjenner så godt og er en del av. Til sammen når vi opp mot en halv million mennesker i Kenya med hjelp.
Sprengt kapasitet. Av de mer enn 2.5 millioner somaliere som er rammet av tørken, er det når dette skrives opp mot en halv million som har krysset grensen til Kenya og Etiopia. I Kenya møter de somaliere som har vært i flyktningleirer helt siden krisen i 1992. ACT-medlemmet Det Lutherske Verdensforbund (LVF), som har drevet arbeid der siden leirene ble opprettet, har i flere måneder meldt at kapasiteten er sprengt. LVF var en av organisasjonene som bidro til at Kenya i forrige uke åpnet den nye leiren. Leirene i Etiopia har vært mindre eksponert, og Kirkens Nødhjelp sender nå et vann- og sanitæranlegg til Etiopia for dekke de mest grunnleggende behovene for 10.000 av flyktningene.
ært behov. I Somalia er Kirkens Nødhjelp ledende organisasjon i ACT. Vi samarbeider med lokale ledere og somaliske, frivillige organisasjoner. I Gedo-provinsen, som er et av de hardest rammede områdene i det sørlige Somalia har vi arbeidet i 20 år. Norske myndigheter gjorde det mulig for oss å trappe opp hjelpen og den første distribusjonen bistår over 30.000 mennesker i 45 landsbyer i rundt en måned. Det er imidlertid behov for ekstraordinær hjelp i alle fall i seks -måneder.
Helt siden Det lutherske Verdensforbunds analyse av årsakene til tørke i Afrika på midten av 1980-tallet, har vi i ACT Alliansen visst at tørke blir til sult på grunn av dårlig lokalt, nasjonalt og globalt styresett. Demokratiseringen i Etiopia og Kenya er en stor forbedring og fører blant annet til avsløring av korrupsjon i Kenya. I Somalia må alle parter gi tilgang for internasjonale organisasjoner, og internasjonale organisasjoner må innrette hjelpen slik at de forsterker lokalbefolkningens egne ressurser og evne til å håndtere situasjonen nå og på lengre sikt.
De globale klimaendringene merkes hardt på Afrikas horn. Det blir krevende fremover. Tørken er derfor et alvorlig memento for de globale klimaforhandlerne. De må handle, for menneskenes skyld.