(På trykk i Dagsavisen, 29.oktober 2010)
Av WENCHE FONE (Kirkens Nødhjelp) og METTE MOBERG (FOKUS)
For Forum Norge 1325, Kvinna til Kvinna, Operation1325 Sverige, Internasjonale Kvinneforbundet for Fred og Frihet, Sverige
For ti år siden tok FNs Sikkerhetsråd en historisk beslutning, som for første gang fastslo kvinners rett til å delta på alle nivåer i fredsprosesser, inkludert fredsforhandlinger og internasjonale fredsskapende tiltak. I tillegg ble kvinners behov for beskyttelse under konflikt satt på den sikkerhetspolitiske agendaen. Dette var en stor fremgang for den internasjonale kvinnebevegelsen. For å oppnå resultater, oppfordret FN alle land til å utarbeide nasjonale handlingsplaner. I forbindelse med 10-årsmarkeringen på søndag presenterer syv nordiske organisasjoner en undersøkelse hvor vi har rangert de nordiske landenes handlingsplaner. Resultatet er dessverre middelmådig. De nasjonale handlingsplanene mangler både tidsplaner og budsjetter, og det er små muligheter til å følge opp hva som blir gjort og hvem som er ansvarlig for hva.
Mye ugjort
Resolusjonen, som går under navnet 1325, har som overordnet mål å øke kvinners deltakelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge og løse konflikter, samt delta i fredsforhandlinger. Men den fikk ikke det gjennombruddet som mange hadde håpet på. I de fredsforhandlingene som har vært gjennomført mellom 2000 og 2008, har ifølge FN bare seks prosent av deltakerne vært kvinner. Et aktuelt eksempel er Afghanistan, der mange statsledere betoner viktigheten av å støtte de afghanske kvinnene. Ved vårens store giverkonferanse i London i januar var det imidlertid ingen kvinner i den offisielle afghanske delegasjonen. Heller ikke til den store konferansen i Kabul i juli ble det invitert noen representanter for Afghanistans kvinnebevegelse.
Et annet eksempel er Kongo. På tross av at hele verden vet hva som foregår, og på tross av at FN har nesten 20 000 fredsbevarende soldater på plass, blir kvinner fortsatt voldtatt i et ufattelig stort omfang. Siden krigen brøt ut har nærmere en halv million kvinner blitt voldtatt som ledd i en bevisst krigsstrategi. 15 000 kvinner har blitt voldtatt bare i år.
Vi vet at moderne krigføring framfor alt rammer sivilbefolkningen, og at kvinner og barn er de som er mest utsatt for vold blant de sivile. Systematiske voldtekter blir brukt som et effektivt masseødeleggelsesvåpen. ”Det er farligere å være kvinne enn soldat i dagens Kongo,” sa den amerikanske generalmajoren Patrick Cammaert for noen år siden, og ingenting tyder på at det er blitt bedre i dag.
Holder ikke mål
Det er åpenbart at de anstrengelser som er gjort de ti seneste årene ikke strekker til. Hva må gjøres? For å se på hva vi i Norden kan bidra med, har vi undersøkt de fem nordiske handlingsplanene som de respektive regjeringene har for arbeidet med resolusjon 1325. Vår konklusjon er at ingen av handlingsplanene holder mål. Om man hverken setter av penger til det en vil gjennomføre i planen, eller setter opp noen tidsrammer for når det skal være gjennomført, blir det vanskelig å nå målene.
Finnene best
Best i klassen av de nordiske landene er Finland. Her finnes det tydelige mål, prioriteringer og en mekanisme for oppfølging. Finland har også mer systematisk sluppet til det sivile samfunnets organisasjoner i arbeidet med å utarbeide handlingsplanen. For hvert nivå og aktivitetsområde i planen er det en ansvarlig minister, som i sin tur skal gjøre rede for hvordan handlingsplanen har blitt gjennomført innenfor ministerens ansvarsområde. Men det mangler tidsplaner og sluttdato for når de ulike delene i planen skal være gjennomført, i tillegg til budsjett.
Om vi i Norden skal nå de målene som FN har satt, må handlingsplanene inneholde grunnleggende forhold som budsjett, tidsplaner og prosedyrer for oppfølging. Det må framgå hvordan tiltakene skal finansieres, og hvor mye penger som følger med. I tillegg bør det stilles krav til årlige, skriftlige rapporter, som viser hva som er blitt gjort og hvilken minister som har ansvaret for de respektive områdene.
Krav til nordiske ministre
Kjernen i 1325 er at kvinner som lever i en konfliktsituasjon skal involveres i de beslutningene som berører fred og deres sikkerhet. Vi har ikke råd til ikke å oppnå resultater. Tiden er inne for å brette opp ermene. Vi krever at de nordiske utenriks- og bistandsministrene oppdaterer og forbedrer handlingsplanene slik at de inneholder:
- Mål som kan etterprøves
- Årlig, skriftlig rapportering
- Spesifisert budsjett
De nordiske landene oppfattes av andre som foregangsland når det gjelder likestilling og kvinners rettigheter. Våre regjeringer var blant de første til å presentere handlingsplaner. I mange land ser kvinnebevegelsen – med rette – opp til oss i Norden. Derfor er det spesielt viktig at vi fortsetter å gå foran og prioriterer arbeidet for kvinners sikkerhet rundt om i verden. Resolusjon 1325 handler ikke om å gjøre krig tryggere for kvinner, men om å skape fred for alle.