(På trykk i Vårt Land 11. november 2010)
Av Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
Professor Arne Olav Øyhus har meget prisverdig engasjert seg i hvordan religionens betydning for mennesker kan få en større plass i bistandsvirksomheten. For oss i Kirkens Nødhjelp, som de siste 10 årene systematisk har arbeidet for å styrke religionen og religiøse aktørs plass i arbeidet med å utrydde fattigdom og påvirke beslutningstagere, er det prisverdig at også bistandsforskere nå går inn i denne samtalen.
I Vårt Land mandag 8.11 har han en visitt også til Kirkens Nødhjelp der han hevder at vi er ”til forveksling lik offentlige og rent sekulære bistandsaktører”. Dette er ikke riktig.
For Kirkens Nødhjelp, som en partnerbasert organsiasjon, ligger den viktigste operasjonaliseringen av vår trosbaserte identitet, i valget av aktører vi samarbeider med og i valget av de temaene vi samarbeider med dem om. Her skiller vi oss fra andre bistandsaktører. Der vi skiller oss fra klassisk misjonsvirksomhet, er ved å ikke invitere mennesker til å skifte religion med den uttalte eller underforståtte forståelsen av dersom en skifter religion til kristendommen, vil en få en tilleggsverdi i å håndtere sosiale og samfunnsmessige utfordringer. Derfor samarbeider vi med muslimske, buddistiske, jødiske og hinduistiske organisasjoner og institusjoner på likeverdig basis og gir egne ansatte og ansatte i verdibaserte organisasjoner frimodighet til å utvikle sin egen religiøse og trosmessige forankring slik at menneskeverd og skaperverket styrkes.
Samtidig har bistandsvirksomhet heldigvis utviklet seg til en profesjon der kvalitet i håndverket ikke er avhengig av livssyn, men skal leve opp til allment aksepterte kvalitetsstandarder. Det leder derfor galt av sted dersom en i konkrete prosjekter søker en spesiell trosdimensjon. Her gir den lutherske kallsetikken et vesentlig bidrag til den felleskirkelige, diakonale refleksjonen.
I Kirkens Nødhjelps prinsippdokument og globale strategier synliggjøres den religiøse forankringen av oppdraget i bestemmelsen av hvem Kirkens Nødhjelp er: en felleskirkelig, diakonal og trosbasert organisasjon i det sivile samfunn for global rettferdighet.
Når det så gjelder religionen mer spesielt understrekes det at ”hjelpen gis betingelsesløst og uten intensjon om å påvirke menneskers religiøse tilhørighet”. Kirkens Nødhjelp ønsker, som en trosbasert organisasjon, ”å utvikle relasjoner til organisasjoner med annen religiøs tro den kristne, for i fellesskap å kjempe for global rettferdighet og gi rom for den livshjelp som religiøs tro kan gi mennesker. Kirkens Nødhjelp vil også, siden religion både kan være kilde til liv og kraft og misbrukes til å begrunne voldsbruk, ”bidra til at mennesker finner og forsterker de krefter i egen religion som bygger bro og beskytter de undertrykte og nødlidende”.
Alt dette betyr selvfølgelig ikke at Kirkens Nødhjelp ikke kan og skal bli bedre på dette feltet. Vi bør mer offensivt arbeide for at normgrunnlaget for det internasjonale, humanitære katastrofearbeidet sterkere inkluderer menneskers religiøse behov, vi bør bli enda tydeligere i det offentlige rom i å påvise religiøse aktørers nødvendige inkludering i samfunnsendring, vi bør bli mer kreative i å utfordre religiøse aktører på alle nivåer i å kritisere egen konfliktskapende og voldslegitimerende rolle og i langt større grad ta ansvar for å bidra til en samfunnsutvikling der fattiges rettigheter sikres. Forsterket kompetanseutvikling av egne ansatte er også en viktig del av vårt stadige forbedringsarbeid.