(På trykk i Dagen Magazinet, 29. oktober 2010)
Av utenlandssjef Anne Kristin Sydnes
31. oktober 2000 sto jubelen i taket hos fredsorganisasjoner og kvinnebevegelser verden over. I en årrekke hadde de kjempet for å synliggjøre at vold mot kvinner i krig er et spørsmål om internasjonal sikkerhet, og at kvinner hører naturlig med rundt forhandlingsbordet i fredsprosesser. Endelig hadde de fått gjennombrudd for sin iherdige kamp: Kvinner, fred og sikkerhet var nå på den internasjonale agenda og hadde fått sin egen resolusjon: FNs resolusjon 1325. Forventningene var høye. Ti år senere er jubelen stilnet.
Gutteklubb rundt forhandlingsbordet
Tradisjonelt er det menn som samles rundt forhandlingsbordet når fred skal skapes. Kvinnene blir i liten grad tatt med på råd. Dermed mister man kvinnenes perspektiv på hva som skal til for å skape varig fred.
FNs resolusjon 1325 skulle gjøre noe med dette problemet. Kvinner skulle med på alle nivåer i fredsarbeid, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I dag ser vi imidlertid at kun 2,1 prosent av alle fredsavtaler er signert av kvinner. Heller ikke i FN er tallene spesielt oppløftende. Bare seks prosent av toppstillingene er besatt av kvinner.
Beskyttelse i krig
Et annet sentralt anliggende i resolusjonen er å beskytte kvinner mot vold og seksualiserte overgrep i krig. Også her er veien lang å gå. I dagens konflikter rammes sivilbefolkningen stadig hardere, og de blir i mange tilfeller utsatt for systematiske overgrep. Kvinner og barn er ofte de mest sårbare. Senest i august i år måtte FNs sikkerhetsråd innkalle til krisemøte etter avsløringen av at minst 300 kvinner hadde blitt massevoldtatt i løpet av bare noen få dager i et gruveområde i Øst-Kongo.
Mangler sanksjoner
Kort tid etter at resolusjon 1325 trådte i kraft, kom FNs generalsekretær med en klar anbefaling til stater om å utvikle egne nasjonale handlingsplaner for å følge opp målene i resolusjonen. Så langt er det kun 24 av FNs 192 medlemsland som har laget slike handlingsplaner. Det finnes imidlertid ingen sanksjoner som kan rettes mot stater som ikke følger opp. Dermed blir det svært vanskelig for FN å håndheve resolusjon.
Norske myndigheter er en viktig pådriver i arbeidet for å fremme kvinners rettigheter og beskyttelse verden over. I mars 2006 la Norge, som ett av de første landene i verden, frem en handlingsplan. Planen har imidlertid en rekke svakheter. Den mangler tydelige mål, klar ansvarsfordeling, fremdriftsplaner og ikke minst et budsjett.
Kirkens Nødhjelp har etterlyst en revisjon av planen, og i november legger norske myndigheter fram en ny strategi for planen. Denne strategien har vi store forhåpninger til.
Bedre organisering og rammeverk
Samtidig må vi ikke glemme at det også har vært lyspunkter i de ti årene som har gått. I sommer opprettet FN enheten UN Women, som samler alle kvinneenhetene under én felles paraply. Dette tror vi vil bedre kvinners rettigheter verden over. I tillegg har det internasjonale rammeverket blitt styrket de senere årene. Nye resolusjoner slår fast at seksualisert vold som brukes som et våpen i krig, er en trussel for internasjonal fred og sikkerhet.
Vi vil også fremheve Norges støtte til humanitært arbeid i mange av de vanskeligste konfliktområdene, som Kongo, Sudan og Afghanistan. Den humanitære innsatsen norske myndigheter støtter, bidrar mange steder til økt deltakelse av kvinner og en bedre hverdag for tusener av kvinner.
1325 i praksis
En internasjonal resolusjon har betydning for dagliglivet til mennesker over hele verden når den blir anvendt i praksis. Å styrke kvinners deltakelse både på lokalt og nasjonalt plan er sentralt for Kirkens Nødhjelps arbeid. For eksempel har vi organisert møtepunkt der kvinner fra Burma og Sudan fikk utveksle erfaringer med hvordan kvinner kan delta i fredsforhandlinger. I Midtøsten samarbeider vi med kvinneorganisasjoner og kirkesamfunn om kvinners rett til deltagelse og beskyttelse i konfliktområder. Vi arbeider også for at lokale myndigheter skal ansvarliggjøres og utvikle handlingsplaner for resolusjon 1325.
Med resolusjon 1325 tok verden det første, viktige skrittet på veien mot et samfunn der kvinner får delta i fredsforhandlinger og får den beskyttelse de har krav på. Nå må ordene omsettes til handling. Det er på tide at resolusjonen virkelig skaper forandring i kvinners liv.