Av Atle Sommerfeldt, på trykk i Dagsavisen 18. mars
Enkelte nyhetsmedier fokuserte torsdag 17.3 på at japanske myndigheter kun har bedt om hjelp fra fjorten utvalgte land, og at Norge ikke var blant disse. Dette skjer samtidig som flere norske humanitære organisasjoner har samlet inn penger til tsunami-ofrene. Bidrar dette til at bistandsaktørene fremstår som opportunister? Og handler de i strid med det som er de reelle behovene?
Kirkens Nødhjelp mottok i etterkant av tsunami-katastrofen sist fredag en omfattende redgjørelse fra våre partnere i det japanske sivilsamfunn. I tillegg arbeider vi med den fellesreligiøse organisasjonen ”Religions for Peace”. Våre partnere er primært forankret i det kirkelige miljøet i Japan. Helt konkret er det snakk om femten japanske organisasjoner og religiøse samfunn som nå er i aksjon i katastrofeområdene.
Rapportene beskrev svært presist mangel på mat, vann, drivstoff, tepper, elektrisitet og sanitetsutstyr. Konkret ønsker partnerne økonomiske bidrag til å hjelpe fem tusen familier, i hundre ulike evakueringsområder i det nordøstlige Japan. Våre standardprosedyrer i slike situasjoner ble fulgt på vanlig måte, med en grundig behovsvurdering etterfulgt av en liste over konkrete forespørsler. Dette summeres så opp i et budsjett.
Vi var i utgangspunktet også innstilt på å bidra med spesialpersonell på vann– og sanitærområdet. Foreløpig ønsker organisasjonene kun økonomiske bidrag. Midlene skal så langt det lar seg gjøre brukes lokalt, for å redusere administrasjonsutgifter og støtte lokalt næringsliv.
I denne sammenheng er det også viktig å understreke at grunnen til at vi ventet med å starte en innsamlingsaksjon til over helgen, var for å kartlegge situasjonen så grundig som mulig.
For oss er situasjonen relativt enkel: Kirkens Nødhjelp er bedt om å bistå i en nødhjelpsfase og har ingen intensjon om å gå inn i et langsiktig utviklingsarbeid i Japan.
Flere områder er nå i en kritisk situasjon, og vårt bidrag vil dekke akutte behov inntil situasjonen går over i en mer stabil fase. At japanske myndighetene begrenser antall aktører i områdene, kan være fornuftig. En slik avgrensning kan føre til en mer oversiktelig situasjon og bedre koordinering av innsatsen. Slik sikrer en også mer effektiv, profesjonell hjelp, ledet av aktører som kjenner de lokale forholdene.
Japanske myndigheter har på en forbilledlig måte opprettet et koordineringsorgan. Dette sikrer mest mulig effektiv samarbeid mellom ulike aktører. Vi tror at det å kanalisere midler gjennom lokale aktører som vi har langvarige samarbeid med, sikrer effektiv hjelp. Samtidig er det vår erfaring at det er mest bærekraftig også i et lengre perspektiv.
Det kan kanskje virke som om bistandsorganisasjonene handler på ryggmargsrefleks og agerer helt likt når naturkatastrofer inntreffer. Dette er ikke tilfellet. Kirkens Nødhjelp har i løpet av et drøyt år vært involvert i tre helt ulike naturkatastrofer. Først jordskjelvet i Haiti, og dernest flomkatastrofen i Pakistan. Begge steder har vi hatt et omfattende arbeid over mange år. Haiti hadde lav kapasitet da katastrofen rammet, og enorme behov også for langsiktig hjelp. Parallelt lyktes vi i samarbeid med vår ungdomsbevegelse, Changemaker, med arbeidet for å få slettet gjelden på flere milliarder kroner de hadde til eksterne kreditorer.
Pakistan hadde på sin side noe ressurser til å håndtere krisen, men hadde likevel store behov for bidrag både på kort og lang sikt. Derfor fortsetter vi vårt arbeid i landet også etter katastrofesituasjonen er over.
Japan har av naturlig grunner ikke hatt behov for et langsiktig utviklingsarbeid. Men når behovene blir så store og akutte som de er nå, kan vi likevel nå raskt og effektivt frem. Dette er blant annet fordi vi bruker profesjonelle aktører med utspring i et stort antall religiøse aktører. Slik får vi en unik mulighet til raskt å nå frem til lokalsamfunn over hele kloden.