(På trykk i Dagen Magazinet, juli 2010)
Av generalsekretær Atle Sommerfeldt
Dynamikken mellom tro og kunnskap har rike tradisjoner i diakonien. Rikke Nissen på Diakoninissehuset Lovisenberg skrev Norges første lærebok i sykepleie i 1877. I forordet motiverer hun behovet for en slik bok: ” Praktisk øvelse og erfaring, særlig når den er forenet med kjærlighet og iver, kan utrette mye i sykepleien. Men det er en dyr lærdom erfaringen bringer, den kjøpes ofte med mange sykes økte lidelse som velment uvitenhet har påført dem”.
Troen er nødvendig for diakoni og bistand. Det er ingen selvfølge at rike mennesker og nasjoner skal gi bistand til mennesker som erfarer nød, fattigdom og undertrykkelse i andre land.
I den debatten om det norske samfunnets verdiforankring, sies det ofte at menneskerettighetene og alle menneskers likeverd er alment akseptert. Men tanken om alle menneskers likeverd og like rettigheter og plikter er et trosutsagn, for oss forankret i Skaperens Ord om at Gud skapte alle mennesker i sitt bilde. Menneskeverdet og menneskerettighetene kan ikke vitenskapelig dokumenteres i genforskningen. Harald Eia vil ikke finne det i biologien. I den pågående bistandsdebatten avsløres det også jevnlig at den almenne troen på menneskeverdet ikke er tilstrekkelig. Når ”godhetsregime” som betegnelse på norsk bistand er blitt et negativt ladet begrep i norsk offentlighet, vises det med all tydelighet at bistandsdebatten også er en verdidebatt.
Vi må derfor fastholde behovet for og nødvendigheten av at bistand forankres i tro og verdier. Det blir derfor en viktig og nødvendig del av bistanden å stimulere menensker og institusjoner med ulik religiøs og ideologisk tro på akspetere at fattigdomsbekjempelse har som fundament alle menneskers verd og rettigheter og plikter.
Samtidig må vi fastholde at tro og verdier ikke er tilstrekkelig. Vi er nødt til å stimulere økt profesjonalitet der kunnskapen om hva som er mest effektivt og minst ødeleggende for fattige mennesker blir omsatt i forbedret bistand. Derfor er det nødvendig med profesjonelle organisasjoner. Derfor er det nødvendig med profesjonelle mennesker som utfører arbeidet på vegne av alle de som ønsker å se sin tro virkeliggjort i praksis. Når populistiske og akademiske røster forener seg i kritkk av at bistandsaktørene tilstreber profesjonell organiassjonsutvikling, oversees Rikke Nissens poeng: Nestekjærlighet krever spesialisert kunnskap og organisasjon. Så hviler det et stort ansvar på oss som er profesjonelle aktører å vise at bistand er krevende, og at vi hele tiden må utvikle oss og bli bedre. Ikke for vår skyld, men for de fattige og undertryktes skyld.