(På trykk i Dagen Magazinet, september 2010)
Av generalsekretær Atle Sommerfeldt
For oss som er oppvokst i Norge der samfunnet er bygget opp rundt arenaer hvor ulike parter møtes til forhandlinger og samtaler, er det svært underlig at en global organisasjon med ansvar for finanspolitikk ikke har hatt regelmessige møter med den internasjonale organisasjonen som organiserer arbeidslivets parter. Mange elendige, finanspolitiske råd fra IMF kunne sannsynligvis ha vært unngått de siste 20 årene dersom de hadde hatt regelmessige konsultasjoner med aktørene som er direkte knyttet til realøkonomien. Det burde være ganske elementært at en politikk som stimulerer arbeid for alle er den beste politikken for å avvikle fattigdom.
Disse organisasjonene er mellomstatlige organisasjoner der regjeringene utgjør styrende organer. Den manglende samstemthet mellom dem er et uttrykk for at verdens regjeringer ikke er samstemt i sin politikk. Siden det er de vestlige landene som i realiteten bestemmer IMFs politikk, er dette nok et eksempel på europeiske og nord-amerikanske regjeringers manglende evne og vilje til å føre en samlet politikk for utvikling og global fattigdomsbekjempelse. Realiteten er at vestlige regjeringer styrer organisasjoner som gir fattige land helt forskjellige og til dels motstridende råd om hvordan de skal bekjempe fattigdom og sikre økonomisk utvikling.
Konferansen i Oslo bidrar til å skape større samstemthet ved å fastslå at økonomisk vekst må skapes gjennom sysselsetting med anstendige arbeidskår og må inkludere utviklingen av en minimumstandard som gir grunnleggende beskyttelse for de fattigste og sikrer deres elementære livsbehov.
Også vi som driver med bistand utfordres av disse nye tonene. Fattigdom kan ikke avskaffes uten økonomisk vekst. Vi er nødt til i fremtiden å legge økt vekt på behovet for flere og bedre arbeidsplasser for fattige og rammevilkår for økonomisk vekst i fattige land. Slik knytter vi tilbake til profetene i Det gamle testamentet som tegner en visjon av det gode samfunnet der arbeidsfolk høster fruktene av sine henders gjerninger og der maktpersoners utbytting av småbønder oppheves.
Det er et håpstegn for verdens fattige at de som har innflytelse på statenes politikk, også begynner å nærme seg en forståelse av at økonomisk vekst og gode levekår for alle må være det felles mål for all politikk som vil overvinne fattigdom.