Men norsk olje er ikke løsningen på de fattiges problemer. For det første eksporteres ikke norsk olje eller gass til noen utviklingsland. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at norsk gass utelukkende eksporteres til Europa, mens oljen eksporteres til USA og europeiske land.
For det andre er det dyrt. Prisen på fossil energi er så høy at mange fattige land ser behovet for å subsidiere importen av fossil energi. Dette gjør at penger som ellers kunne gått til nødvendige tjenester som helse- eller skoletilbud heller
går til å kjøpe dyr energi utenfra. Over 1,3 milliarder mennesker globalt mangler tilgang til elektrisitet. Å tette dette hullet for å skape utvikling bør være topp prioritet. Men hvis man argumenterer for å opprettholde fossile energikilder som alternativ, argumenterer man samtidig for at de fattige skal forbli i en vanskelig økonomisk situasjon.
For det tredje kan ikke all oljen i verden utvinnes. Kun en fjerdedel av de kjente oljereservene i verden kan utvinnes hvis vi skal unngå temperaturstigninger over to grader, noe FNs klimapanel mener er nødvendig for å hindre de farligste klimaendringene. Flere fattige land sitter på store oljereserver. Hvis disse også skal få nyte godt av «oljeeventyret», bør de få utvinne sine olje- og gassressurser i stedet for å bli minimert til kunder av dyre produkter. Dersom de fattige landene skal få ta opp sin andel, vil vi måtte la noe av vår olje bli i bakken.
Norsk olje er ikke solidarisk. Det blir feil å bruke de fattige til å legitimere norsk oljeproduksjon. Det må satses på fornybar energi både hjemme og ute. Det vil være bedre både for klimaet og de fattige. En vind-vind situasjon?
Replikken stod på trykk i Dagsavisen 24. januar 2012 og er skrevet av Ingrid Næss-Holm, klima- og energirådgiver i Kirkens Nødhjelp