Tekst: Lars Saabye Christensen
Lars og Mama Joshvi (Foto: Henriette Bjerke / Kirkens Nødhjelp)
Jeg sitter på en lavastein i pygmeenes parlament i Batwa Village, en leir like utenfor Goma, helt øst i Kongo. Stråtaket skygger så vidt for sola. Pygmeene er høyere enn meg. Jeg sitter i en sirkel sammen med noen fra dette urfolket, som ble fordrevet fra sine områder i skogene, bare noen mil unna. De er de dobbelte flyktninger. De som var jegere er blitt jaget vilt. Den eldste av mennene, med stokk og blankpussa sko, forteller: Da de måtte forlate skogene hadde de ingen steder. Ingen steder er deres sted nå. De er unyttige. De bor på lava. Her gror ingenting. Her kan de ikke jakte. I skogene visste de alt. Når barna ble syke visste de hva som skulle til. De visste navnet på jordas medisiner. Her kan de ikke helbrede barna sine. De dør. Samtalen dreier seg alltid om barna. De kan ikke ta vare på framtida deres. De eldste kvinnene sier det samme. Jeg kan ikke se annet i ansiktene deres enn total sorg. Deres tid vil ikke komme. Det er for seint. For de unge kvinnene er det kanskje en framtid. Den unge moren ved siden av meg, med et barn i fanget, heter Mama Joshvi. Hun er tjue år og smiler. Sønnen hennes, Joshvi, er tre uker gammel. Mama Joshvi forteller: Når vi skal sanke ved blir vi voldtatt. Når vi vil hente vann blir vi jaget bort. Joshvi gråter, det er en sunn og alminnelig gråt. Mama Joshvi sier: jeg drømmer om at han skal få utdannelse, bli lege. Det er den samme drømmen, den samme gråten og latteren som er overalt. De eldste kvinnene forteller sin historie: Vi kom fra skogene. Det er en vakker begynnelse. Fortsettelsen er ikke like vakker. De vil aldri få vende tilbake.
Jeg ser etter lyspunkt i disse krigsherjete områdene. Uten lyspunkt kan jeg ikke se. Jeg har ikke kommet hit for å ødelegge julestemningen, heller ikke for å øke brutto dårlig samvittighet. Jeg er han som stod oppført som frivillig og oppmerksom herre under Tuckeys ekspedisjon for å finne Kongos kilder i 1816. Denne gangen reiser jeg med Kirkens Nødhjelp. Så ser jeg henne, lyspunktet: en ung, rank kvinne som bærer en skinnende Singer symaskin langs veien gjennom Nyoonge, regnskogen like ved grensen mellom Rwanda og Kongo.
Det er kvinnene som bærer. De bærer ved, vann, staur, unger, frukt, framtid og lidelse. Lidelsen må ha et navn. Uten navn har lidelsen ingen adresse. Smerten må ha et navn. Uten navn har smerten ingen kropp. Hun heter Maria. Hun er 23 år. Det skamferte ansiktet uttrykker ikke annet enn rein frykt. Hun er voldtatt. Så hogg overgriperne av ørene hennes. Til slutt skar de av munnen. Likevel skal hun bli hørt. Hun ligger på en sal sammen med 28 andre mishandlede og voldtatte kvinner.
Lars og dr. Denis Mukwege på Panzi sykehus. (Foto: Henriette Bjerke / Kirkens Nødhjelp)
Jeg vises rundt på Panzi Sykehus i Bukavu av dr. Denis Mukwege, en høyreist, kraftig mann som hilser på alle vi passerer og jeg merker straks den hengivenheten og respekten han møtes med. Hans vesen er tydelig. Det handler om hans valg og hans overbevisning. Han er utdannet i Frankrike. Han er en av de fremste gynekologene i verden når det gjelder skadene som disse kvinnene er påført. Han har fått FNs menneskerettighetspris. Han er kåret til Årets Afrikaner. Han kunne valgt en lysende karriere alle andre steder. Han valgte sin karriere her, i mørket på Panzi Sykehus, hjemme hos sine egne. Han har behandlet mer en 30.000 kvinner. Han gir dem tilbake et språk. Han er en mann i opplysningens tjeneste.
Dr. Mukwege har stanset ved Marias seng. Når han legger hånden på kinnet hennes slipper frykten umiddelbart tak og de danner en menneskelig og sluttet krets. Marias historie er ikke enestående. Hun er en av de 30.000, en av mange flere. Men selv dr. Mukwege, som har sett det meste, er rystet over den brutaliteten hun er blitt utsatt for. Han snur seg mot oss, og sier, som en messende klage: Så unødvendig. Han bruker ikke ordet meningsløst. Han sier bare: Så unødvendig all denne smerten.
Hvordan kan disse kvinnene noensinne stole på en mann igjen? Det er menn som dr. Mukwege som gjenreiser denne tilliten. Han sier at det må skje en forandring innenfra også, i mentalitet, i syn, at det er mulig å ta det motsatte valget, ikke voldta, ikke lemleste, ikke skamfere.
I en bygning like ved, Dorcas Hus, som drives av Kirkens Nødhjelp, bor noen av kvinnene dr. Mukwege har operert. Her har de et foreløpig fristed. De er i transitt mellom fortida og framtida. Her lærer de håndverk. Kvinnene sitter med hver sin kinesiske Singer og lærer søm. I et annet rom undervises det i lesing og skriving. På tavla står fire ord på swahili: reise, vei, glede, håp. Det er disse ordene de før eller seinere må bruke.
Laba studerer nå jus, men har ikke glemt hvordan man syr. (Foto: Henriette Bjerke / Kirkens Nødhjelp)
Jeg møter Laba.. Hun er 23 og har et livlig, bestemt blikk. Hun kunne vært en hvilken som helst jente hvor som helst. Det er hun ikke. Hun er en del av denne lidelseshistorien, skyggen som krigen, eller krigene, ennå kaster, skarpe som macheter. Noen har fordel av kaos og frykt. Kongos enorme ressurser er selvfølgelig gull verdt, bokstavelig talt. Og der det finns rikdom finns det også konflikter. Laba forteller: På vei til skolen ble jeg tilkalt av noen soldater. Jeg kunne ikke annet enn å adlyde. De førte meg inn i skogen. Jeg var 13 år. De holdt meg fanget i to år. Jeg var kone til seks menn. De slo meg og brukte meg. Vi var fire jenter. Tre døde. En morgen ba jeg vakten om å få gå ned til elven og vaske klær. Jeg måtte ligge med ham for å få tillatelse. Da jeg kom ned til elven løp jeg. I to uker var jeg alene i skogene, naken, jeg hadde ikke mat. Jeg fant en vei, stanset en bil og fikk sitte på til Goma. Jeg gikk til markedet og livnærte meg der. Etter fem måneder måtte jeg på sykehuset. Jeg var ikke hiv-positiv, men gravid. Jeg visste ikke med hvem. Jeg mistet gleden ved livet. Det var ingen latter i meg. Jeg følte jeg hadde mistet min verdighet som kvinne. Så ble jeg hentet hit. Jeg lærte å sy. Det var min verdighet. Jeg ville lære mer og begynte på vanlig skole. Jeg fikk tilbake gleden. Nå har jeg studert jus i tre år. Jeg vil bli advokat og hjelpe andre kvinner. Jeg vil kjempe for våre barns rettssikkerhet, soldatbarna. Datteren min heter Patricia. Alle barn har rett til å vite hvem faren er. Hennes far er en rwandisk soldat. Vi bærer krigen med oss. En dag skal jeg fortelle henne denne historien.
Det er på reisen hjemover jeg ser denne unge kvinnen som bærer en symaskin på hodet. Det er håpet jeg ser. Håpet har mange navn: Mama Joshvi, Laba. Patricia, Maria. Det er Maria, den lemlestete kvinnen fra Panzi Sykehus, som har reist seg. Drømmen begynner i det håndterlige. Hun skal lappe sammen en fortid og sy et nytt liv.