Det eneste verktøyet Norges klimaforhandlere har å forholde seg til, som Stortinget har vært med å utarbeide, er klimaforliket. Foruten å si noe om hva Norge selv skal gjøre i årene fremover, står det forsvinnende lite om hvilke posisjoner Norge skal ta i de internasjonale klimaforhandlingene.
Norges forhandlere er for eksempel bundet av målet om 30 prosent reduksjon innen 2020, men står fritt til å foreslå hva de vil med tanke på hvor mye penger Norge skal bidra med til klimatiltak i fattige land. Burde ikke også dette siste spørsmålet vært diskutert i Stortinget?
Selv om man skulle komme til en enighet om en rammeavtale i København, vil forhandlingene om detaljene pågå i mange år fremover. Norges forhandlere vil derfor tjene på at også Norges forhandlingsposisjon får tilslutning fra en bredere gruppe partier enn de som til enhver tid sitter i regjering.
Ikke minst trenger vi en åpen og demokratisk debatt om disse posisjonene. Er det greit at Norge går inn for 30 prosent kutt innen 2020 når resultatet er at det gir mindre enn 50 prosent sjanse for å klare togradersmålet? I EU diskuterer de byrdefordeling mellom ulike land så busta fyker. Norge har ennå ikke hatt en debatt og et syn på den saken. EU regner med at det i 2020 vil kreve mer enn 100 milliarder euro årlig for å oppnå de tilstrekkelige utslippsreduksjonene og sikre at fattige land får mulighet til å tilpasse seg klimaendringene. Heller ikke her har Norge så langt tatt standpunkt.
Kirkens Nødhjelp ønsker velkommen et tillegg til det eksisterende klimaforliket som både skjerper og utdyper de norske posisjonene foran klimatoppmøtet i København i desember. Således håper vi dette kan inkluderes og prioriteres i forhandlingene om en ny regjeringsplattform etter valget. Det haster!
Les mer:
Artikkelforfatter: Harald Nyeggen Sommer, klimapolitisk rådgiver, Kirkens Nødhjelp, 