Det er svært viktig at både en ny WTO-avtale og en ny klimaavtale prioriterer utvikling. Intensjonen bak WTO-forhandlingene denne gangen er å få på plass en ”utviklingsrunde”. Utvikling vil være bra for klima ved at de mer utviklede landene har mer ressurser å bruke på miljø og klima tiltak. Da er det jo lov til å håpe at handel + klima = utvikling.
En ekte utviklingsrunde i WTO er nødvendig for å få på plass en god klimaavtale. Denne høsten kan bli helt avgjørende for utviklingslandene. I høst avholdes WTOs ministermøte i Geneve (30. nov - 2. des). Den indiske handelsministeren Sharma antyder etter mini-ministermøtet i New Dehli (3.-4. sept) at forhandlingene kan komme til å skyte fart innen to uker. Ikke uventet er det fortsatt usikkerhet rundt USAs vilje til å inngå noen kompromisser. Men disse signalene kan tyde på at ”maratonforhandlingene” i WTOs utviklingsrunde nærmer seg oppløpssiden.
Klimatoppmøtet i København skal avholdes en knapp uke senere (7.-18. desember). Det er utvilsomt en sammenheng mellom gjennombrudd for en reell utviklingsrunde i WTO og hva som vil være mulig å oppnå ved klimatoppmøtet. Kort sagt vil et utfall av WTOs ministermøte som er dårlig for utviklingslandene også være ødeleggende for klimatoppmøtet. Dagens WTO-avtale blokkerer en god klimaavtale ved å hindre fattige land fra å utvikle bærekraftig landbruk og tilegne seg miljøvennlig teknologi. Derfor er det svært viktig at Norges nye regjering prioriterer utvikling i begge avtalene.
Utvikling, miljø og handel henger sammen
Disse WTO-forhandlingene kalles ”utviklingsrunden”, men har skuffet stort i så måte. De rike landene kan ikke forvente at utviklingslandene skal gi i alle sammenhenger, både på handel og klima, uten at rike land er villige til å gi noe tilbake. Spørsmålet er hvordan vi ønsker å motivere de fattige landene til å være med og samarbeide om å løse de klimaproblemene som i hovedsak er forårsaket av den rike delen av verden.
Utvikling er i seg selv bra for miljøet ved at mer økonomisk utviklede land har mer ressurser å bruke på klima og miljøtiltak. Handel kan være bra for utvikling dersom de fattige landene får politisk handlingsrom til selv å velge hvorvidt, på hvilket tidspunkt og hvor mye markedsåpning de ønsker. Derfor er det på tide at Norge og de rike landene begynner å lytte til fattige lands ønsker og behov i stedet for å presse fram våre egne krav om bedre adgang til deres markeder.
Landbruk og klima
Landbruket blir med god grunn presentert som del både av problemet og løsningen på klimakrisa. Fattige mennesker er de som blir hardest rammet av klimakrisa. Blant verdens 1 milliard sultende, er 60 % småbønder som er svært sårbare for klimaendringer. Derfor er det mange som mener at landbruket også bør diskuteres i klimaforhandlingene, og det er derfor en gruppe land nå planlegger sidemøter om landbruk ved neste møtepunkt i klimaforhandlingene i Bangkok (28. september).
I 2008 ble fattige mennesker hardt rammet av en matvarekrise forårsaket av ekstrem prisvekst. Etter å ha sunket en periode har prisøkningen siden juli i år vært på vei oppover igjen, ifølge FNs mat- og landbruksorganisasjons FAOs beregninger . I tillegg er det de fattige i Afrika sør for Sahara og sørlige Asia som vil bli hardest rammet av klimakrisa. Beregninger (1) viser at maisavlinger som er avhengig av regnvann vil ha en nedgang på 17 %, og risavlinger som er avhengig av irrigasjon vil reduseres med 20 % innen 2050 (2). Det er derfor naturlig å starte med å gi utviklingslandene muligheten å bygge opp solide landbrukssektorer som i større grad kan takle klimautfordringer.
Landbruk og handel
Landbruk er nøkkelen til å få til et gjennombrudd i WTO. Innenfor bistanden snakkes det om at det må satses mer på å bygge opp landbruket i utviklingslandene. Likevel snakker få om å gjøre det samme innenfor handelen med landbruksvarer. Norge og andre rike land vet godt hvilke grep vi må ta, men spørsmålet er om det finnes politisk vilje til å gjøre dette?
I WTO-forhandlingene står landbruksforhandlingene svært sentralt. Dessverre nekter de rike landene å gi fattige land den retten til å beskytte sårbare produkter som de ber om. På toppen av klimakrisa og matvarekrisa har finanskrisa ført til økt proteksjonisme i Nord. Som svar på matvarekrisa har landbruksminister Brekk sagt at vi må produsere mer mat i Norge. Dette er feil strategi. FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier de Schutter, uttalte til FN i mars i år at det ble stilt feil diagnose i forbindelse med matvarekrisa i fjor. Man fokuserte altfor mye på økt produksjon, spesielt eksportrettet produksjon. Den virkelige utfordringen dreier seg om å gjøre småbønder i stand til å brødfø seg selv, samt konfrontere utfordringen med manglende kjøpekraft hos de fattige i urbane strøk. Norge fortsetter også å drive en subsidiepolitikk som støtter opp om indirekte eksportsubsidier og dumping.
I forhandlingene om en ny WTO-avtale i mars krevde de 53 afrikanske statslederne i Den Afrikanske Unionen (AU) at ikke bare de direkte eksportsubsidiene fjernes, men at også de andre produksjonsdrivende subsidiene kuttes. AU mener at rike land må åpne sine markeder, mens fattige land må få muligheten til å beskytte seg bak tollmurer i en oppbyggingsfase.
Påståtte klimatiltak relatert til handel undergraver utvikling
Rike land som EU og USA ønsker i stor grad å bruke handel for å innføre klimatiltak. Det snakkes nå om å innføre karbonskatter, som vil fungere som en ekstraskatt eller toll på varer hvor produksjonen er karbonintensiv. Dette er noe utviklingslandene er imot fordi det vil skape nye handelsbarrierer i Nord for varer fra Sør som vurderes som lite klimavennlige. Det er veldig lett å se for seg at slike handelsbarrierer kan misbrukes til å holde utviklingslands varer ute av rike lands markeder. Dette blir av noen kalt ”øko-imperialisme”.
Videre foregår det forhandlinger i WTO om miljøtjenester. Disse forhandlingene tar i første rekke sikte på å åpne opp utviklingslands markeder for rike lands miljøtjenester. Selv om slike tiltak kan se velmente ut på overflaten, er det stor fare for at dette vil holde lokale produsenter av miljøtjenester i utviklingsland nede, og forhindre dem fra å etablere seg i eget marked, slik vi har sett eksempler på innenfor landbruket. Derfor er det viktig at Norge ikke er med på å fremme slike forslag i WTO.
Klima og beskyttelse av patenter i WTO
Kirkens Nødhjelp mener at i stedet for å starte med å innføre nye handelshindringer ut fra klimahensyn må vi konsentrere oss om å bryte gamle handelsbarrierer som forhindrer klimavennlige tiltak i Sør. Avtalen om immaterielle rettigheter (TRIPS) er den delen av WTO-avtalen som i denne sammenheng er direkte knyttet til klimaforhandlingene. Avtalen omhandler blant annet beskyttelse av private selskapers patentrettigheter.
Argumentene for patentbeskyttelse går ut på at dette vil fremme innovasjon. Det har imidlertid vist seg at den ikke fremmer innovasjon på alle områder, som for eksempel for malaria og hiv/aids som i størst grad rammer den fattige delen av verden. Videre fremmer patenter genetisk ensartet landbruk og gjør det vanskelig for bønder å benytte sin tradisjonelle kunnskap. Dette gjør bønder og planter mer sårbare for klimatiske endringer. Avtalen er også svært uheldig ved at den ikke oppmuntrer teknologioverføring til fattige land. Dette kan Norge gjøre noe med i WTO.
Klima og teknologioverføring
Norge må i WTO ta til orde for at utviklingslandene får fleksibilitet til å overføre miljøvennlig teknologi gjennom kopiering av patenterte produkter. Det bør tas modell av patentavtalen for medisiner som har bygget inn fleksibilitet for å tillate utviklingsland tvangslisens og parallell eksport av livsviktige medisiner for å sikre befolkningens helse.
En ny klimarapport produsert av FN (3) argumenterer for fleksibilitet og endring av TRIPS-avtalen for å hjelpe utviklingsland med å få tilgang på teknologi. Patenteierskapet til klimavennlig teknologi er i dag svært skjevt fordelt til fordel for land i Nord. Det er i dag svært kostbart å tilegne seg slik ny teknologi. TRIPS-avtalen er derfor til hinder for både klimatilpasnings- og skadebegrensningstiltak for land i Sør. Derfor må TRIPS-avtalen settes øverst på agendaen i WTO-forhandlingene. Avtalen må enten bygge inn ny fleksibilitet eller modifiseres i sin helhet, for ikke å forhindre utviklingsland i å adressere klimakrisa og dermed sikre befolkningens fremtid.
WTO og FN-konvensjonen for biologisk mangfold
Videre tillater WTO-avtalen i dag en utbredt praksis med patenttyveri. Dette rammer fattige land og fattige mennesker. De blir forhindret fra å benytte kunnskap og teknologi som i generasjoner har vært brukt for eksempel i tradisjonell medisin. Dette fordi privat selskaper krever eierskap til, vil være gratispassasjerer eller på andre måter utnytter tradisjonell kunnskap og teknologi i utviklingsland.
Derfor er det viktig at Norge fortsatt står på for å bringe harmoni mellom FN-konvensjonen for biologisk mangfold og WTO-avtalen, slik at selskapene må gi utfyllende opplysninger om genressursers og tradisjonell kunnskaps opprinnelse når de søker om patenter. Norge har i WTO fremmet et forslag (2006) hvor vi som eneste OECD-land valgte side med utviklingslandene. Dette er et godt utgangspunkt for å jobbe videre med koblingene mellom handel og klima ved høstens ministermøte i WTO.
- Artikkelforfatter: Helene Hoggen, handelspolitisk rådgiver, Kirkens Nødhjelp,
.
(1)http://www.fao.org/worldfoodsituation/foodpricesindex/en/
(2) International Food Policy Research Institute, 2009
(3) ”Promoting Development, Saving the Planet”, World Economic and Social Survey, FN, 2009