Klimaendringene skjer raskere og er mer omfattende enn hva FNs klimapanel trodde i 2007, samtidig som verdens klimagassutslipp fortsetter å stige ut over det verst tenkelige scenarioet. København må bli møtet som snur denne utviklingen og legger forholdene til rette for en massiv mobilisering for en bærekraftig verden hvor fattige lands rett til utvikling sikres.
Spørsmålet nå er; blir Københavnmøtet et reelt skritt på veien mot et ambisiøst, rettferdig og forpliktende klimaregime, eller blir det bare et skritt til siden?
Ambisiøs
Københavnmøtet må legge til rette for at global oppvarming begrenses så mye som mulig. Historiske utslipp vil gi verden en uunngåelig temperaturstigning på minst 1,5 grader fra før-industriell tid. Vitenskapen sier at grensen for å unngå irreversible klimaendringer ligger på rundt to grader. Derfor må København sikre at rike land forplikter seg til utslippsreduksjoner på minst 40 prosent fra 1990-nivå, målsetninger som ligger langt over hva rike land er villig til i dag.
I tillegg må rike land forplikte seg til å bidra med nye og addisjonelle midler i størrelsesorden 250 milliarder USD årlig fra 2020 og fremover for å dekke utviklingslands behov for klimatilpasning og andre klimatiltak som kan begrense deres utslippsvekst.
Rettferdig
Københavnmøtet må også sikre fattige lands rett til videre utvikling. Dette må skje ved at rike land tar på seg den desidert største delen av klimabyrden i tråd med deres historiske ansvar og evne til å bidra finansielt. Mens hver amerikaner slipper ut 20 tonn CO2 i året, slipper hver indier ut kun 2 tonn eller 1/10 av amerikaneren. Dette må gjenspeiles i en rettferdig byrdefordeling av ansvar og forpliktelser.
Forpliktende
Klimaforhandlingene er preget av et grunnleggende tillitsbrudd mellom rike og fattige land. Dette skyldes i stor grad at rike land så langt ikke har innfridd de forpliktelsene de påtok seg ved å ratifisere Klimakonvensjonen i 1992 og som senere ble operasjonalisert i Kyotoprotokollen fra 1997. Det eneste som kan gjenopprette tilliten i forhandlingene er at rike land tar på seg sitt historiske ansvar, inkludert løftebruddene de siste 18 årene og er villige til å forankre disse forpliktelsene i en juridisk avtale som gjøres bindende gjennom ratifisering i hvert enkelt medlemsland.
USA har så langt ikke signalisert vilje til å ratifisere utfallet fra de pågående klimaforhandlingene. En slik ratifisering vil kreve 67 stemmer i Senatet mot de 60 stemmene det kreves for å vedta den klimaloven som nå ligger til behandling. I stedet for å nedjustere kravene om en ambisiøs og rettferdig avtale for å få med det amerikanske Senatet, bør verden gå videre med en sterkere og mer ambisiøs Kyotoprotokoll ved å vedta en ny forpliktelsesperiode. Samtidig kan USAs innsats og ambisjoner, samt de nødvendige og rettferdige tiltakene i utviklingsland, vedtas gjennom egne beslutninger. På denne måten ivaretas USAs nye kurs i klimapolitikken, samtidig som man unngår at USA får sette grensene for verdens ambisjonsnivå.
Kirkens Nødhjelp håper at København blir et reelt første skritt mot en juridisk bindende avtale i løpet av første havdel av 2010. For at det skal skje må rike land prioritere de vanskelige forhandlingene og justere opp sine ambisjoner. Kortsiktige penger og igangsetting av tiltak er viktig, men kan ikke gå på bekostning av de langsiktige planer, mål og mekanismer. I så fall blir København et skritt til siden og en trussel mot et effektivt og rettferdig klimaregime for fremtiden.
Skrevet av Harald Nyeggen Sommer