Vi kjenner alle historien om Asterix og den lille galliske landsbyen som ikke lot seg okkupere av romerne. I det Hani Amir låser opp en liten port i separasjonsbarrieren og slipper oss inn i hagen sin forventer jeg bakerst i hodet å kjenne lukten av stekte villsvin, og høre Trubadurix skjærende stemme.
Hani’s hus er omringet. Utenfor inngangsdøra ruver en ni meter høy mur som skiller Amir-familien fra landsbyen de hører til i. På alle andre kanter ligger israelske bosettinger. Hadde det ikke vært for de høye nettinggjerdene med piggtråd som skiller Hani fra de omkringliggende husene, kunne det vært et hvilket som helst nabolag. Men Hani’s naboer ser helst at han flytter.
- Jeg har problemer med soldater om dagen, og med bosetterne om natten. De hopper over gjerdene og knuser vinduene våre. Av og til skyter de varselskudd i lufta. Sønnen min ble skadet da han fikk en stein i hodet, han var ti år gammel. De gjør alt de kan for å skremme oss vekk herfra.
 |
|
Hani's sønn låser opp porten i separasjonsbarrieren. På den har noen skrevet "Israel" på arabisk. Det nærmeste huset er Hadi's, mens huset i bakgrunnen er en del av den israelske bosettingen. |
Hani kjøpte landet sitt da han giftet seg. Han bygde hus og dyrket jorda. Nå bor han, kona og seks sønner og døtre på den ene siden av et gjerde, mens grønnsaksåkrene deres ligger mellom de israelske bosettingene på den andre siden.
- Hvis jeg hadde kunnet kjøre gjennom bosettingene hadde det tatt meg to minutter å dra til landet mitt. Nå må jeg kjøre rundt, og det tar en time. Men jeg gjør det hver dag likevel.
I dag har Hani en nøkkel til porten i separasjonsbarrieren, og kan komme og gå til landsbyen når han vil. Det har ikke bestandig vært slik.
- I over et år hadde jeg ikke nøkkel til porten. Soldatene åpnet den 15 minutter hver dag. Det var umulig for barna mine å komme seg på skolen. Det ble arrangert mange demonstrasjoner der folk fra hele verden kom for å støtte meg. Jeg ødela porten av og til. Til slutt bestemte de seg for å gi meg nøkkelen tilbake. Siden sa de at jeg ikke fikk lov til å ha besøk i huset mitt. Jeg svarte at det er mitt hus, og at jeg kan ha hvem jeg vil på besøk. Så sa de at jeg kunne ha besøk, men at de ikke hadde lov til å ta bilder. Jeg svarte at mine gjester har lov til å ta så mange bilder de vil. Nå har de sluttet å mase.
Hani og familien hans har blitt en torn i øyet for Israel. Oppmerksomheten fra det internasjonale samfunnet gjør det vanskelig å flytte familien med tvang. Israelske myndigheter har derfor sett seg nødt til å prøve alternative løsninger.
- De tilbød å bygge et hus med gratis elektrisitet og vann, og fast jobb til meg og sønnen min hvis vi flyttet til en annen landsby. Jeg avslo tilbudet. Nå sitter jeg her uten noen ting, men jeg sitter på mitt eget land.
Hani har fungert som en liten gallisk landsby siden separasjonsbarrieren ble oppført i 2003. Han har ikke styrkedråper, men akkurat nå har enda en person blitt kjent med han og historien hans. I dagens verden kan det være vel så viktig.