Verdighet - sterke møter i Tanzania

Hun står opp før lyset kommer, kler seg, pakker den lille 7 måneders gutten sin på ryggen og vekker sønnen på 14 år. Klokka er fem og arbeidsdagen begynner for begge. De fomler seg ut og begynner på den en mil lange veien for å hente grønnsaker til boden på torget. De snakker ikke så mye. De går effektivt og møter andre i grålysningen på vei til jobb. Det er kjølig i fjellet på denne årstiden, men de går seg varme og etter hvert sultne. Den lille får melk på veien. Den store sier ikke så mye, går og tenker på lekser og fotball, på vennene sine. Og på om det er tunge grønnsaker han skal bære med seg på hodet på tilbakeveien. Kanskje det bare er salat i dag? Det er lett. Det er klart han hjelper mamma. Hun betaler skolen for ham. Når denne jobben er gjort, starter skoledagen.

Hun jobber i boden på torget hele dagen. Hvis hun er heldig og har fått solgt mye, kan hun stenge klokka 19.00, men vanligvis er arbeidsdagen over i 21-tida. Babyen henger med, er der hun jobber. De andre barna kommer innom og jobber litt, får seg frokost eller lunsj og har sine lekser og plikter i huset. Hun er glad for eldstegutten sin, 14-åringen. Han hjelper til med så mye. Og han gjør det bra på skolen. Hva han vil bli, er opp til ham, hun har ikke spurt ham om drømmene hans. Hun er opptatt av å gjøre alt som står i hennes makt for at han skal få seg en utdannelse. Hun ser muligheter nå. Har blitt sterk, styrer sitt eget liv uten en mann og far til barna.

Barnearbeid, kvinneundertrykkelse, barnehageplass og regulert arbeidstid er begrep de ikke kjenner, mens verdighet, ro og samhold utspiller seg foran øynene mine. Hardt arbeid, ja, tungt og fullstendig uten ende, et blodslit, men ikke stress. Hun åpner torgboden når hun kommer fra gården med grønnsakene. Det er åpningstiden – når hun er fremme. Trenger ikke løpe siste delen for å rekke det hvis hun må stoppe underveis og ordne med den lille. Er det tungt å bære, går hun sakte. Men dørgende sliten er de når mørket kommer om kvelden og de siste arbeidstimene fortsatt gjenstår. Et hardt liv.

Jeg hadde lange arbeidsdager jeg også da jeg traff henne, men det var ikke fysisk tungt. Vi hadde med oss bestillinger og forventninger i bagasjen; en vestlig bagasje bestående av egne bekymringer, prestasjonsangst, produksjonskrav og ikke minst behovet for å være effektiv og få mest mulig ut av dagene. Men, denne bagasjen ble liksom mindre og mindre relevant. Noe rolig seg inn. En gave jeg fikk fra menneskene jeg møtte som hadde et slit av et liv. En ro som gjorde at ventetida når tidsskjemaet sprakk ble oppladning. Folk kom som kjent når de var ferdige med noe annet. Pausene ble virkelig stille. Og hvilen kom fort. Å gjøre ingen ting var ytterst meningsfullt. Kunne bare være og følge med på mennene over veien som bar og løftet, rettet på ryggen og planla litt og kastet et stjålent blikk på rar dame fra nord.

Et smil. Et varmt, klokt smil over et slitent ansikt. Et levd liv med mange vonde opplevelser. Er syk nå, men forsonet med døden og takknemlig for dagen i dag.

Et blikk. Et lurt blikk fullt av integritet. På tross av at han lett kan tråkkes på; han har jo bare en mor. Han har funnet sin måte å beskytte seg på og har motet forankret i et mål langt framme.

Et håndtrykk fullt av varme. En takknemlighet til å bli ubekvem av, den er ikke fortjent. Men en godhet til å bli varm av.