Noen av oss kaster mynter i en brønn for at ønskene våre skal gå i oppfyllelse. For Tigist og familien hennes var brønnen i seg selv en drøm. Tilgang til rent vann har gitt Tigist helse, trygghet og tid til skole og lekser. Vann forandrer alt.
Tigist er femten år gammel og bor med foreldrene og tre yngre brødre i en landsby i Waleita-distriktet i det sørlige Etiopia. Landskapet er grønt og frodig, og pappa Birhanus maisplanter står ranke i sirlige rekker på den lille åkerlappen. Etiopia kalles Øst-Afrikas vanntårn, men vannet i innsjøer og elver er forurenset. Vannbårne sykdommer er en av de viktigste dødsårsakene i landet. Som ellers i Afrika sør for Sahara er vannhenting gjerne kvinnenes ansvar, og mange må gå til fots over lange avstander på jakt etter vann. Tigist er en av dem. Hun har sin egen tidsregning: Før og etter brønnen.
Hun husker godt dagen da den store boreriggen kom til landsbyen. Larmen var øredøvende, og bakken ristet. Arbeidskarene brølte for å bli hørt, og noen av de yngste barna skrek av redsel. Etter hvert som boret forsvant ned i bakken, førti, femti, seksti meter, begynte Tigist å kjenne seg motløs. Men plutselig sto vannspruten opp av borehullet, og alle som så på slapp jubelen løs. De neste dagene ble brønnkonstruksjonen støpt, en håndpumpe ble installert, og innhegningen ble bygget. Og i dag står den der, denne forunderlig enkle innretningen som har forandret så mange liv, midt i landsbyen.Å stå opp før solen hver eneste dag. Å gå to timer på støvete stier med en tom plastkanne i hver hånd. Å prøve å la være å tenke på hvilke farer som skjuler seg i skyggene langs stien, rundt neste sving. Å lure på om det fortsatt er vann i bekken. Å fylle kannene med brunlig, grumsete vann. Å frykte at vannet skal gjøre søsknene dine syke, spesielt minstebror Tamirat på ett år. Å gå hele veien tilbake med to fulle vannkanner, mens solen klatrer oppover himmelen. Å kjenne fingrene bli numne, armene lengre, skuldrene stive, føttene såre. Å vite at det aldri er nok vann, at du kanskje må ta den samme turen igjen før solen går ned. Å se for seg klasserommet der de andre barna får lære, flest gutter. Å drømme om fremtiden, tross alt, ønske seg et annet liv. Fire timer hver dag, ofte dobbelt så mye. Dette var virkeligheten til Tigist før brønnen.
I begynnelsen stusset noen over at flertallet av medlemmene i vannkomiteen skulle være kvinner, men Tigist synes det er helt naturlig. Det er jo kvinnene som alltid har hentet vann! Unntaket er hennes far Birhanu. Han ble valgt inn i komiteen som mekaniker, for han er en ekspert i å fikse ting og se til at alt fungerer som det skal. Nesten hver kveld er han med henne til brønnen for å sjekke at alt er i orden, og småbrødrene Tsegaye og Benyam følger etter. Kanskje en av dem skal overta jobben som mekaniker når de blir eldre?
Med en oppvekst der vannhenting har tatt store deler av dagen, henger Tigist fortsatt etter på skolen. Men etter ett år med den nye brønnen er hun allerede på god vei til å ta igjen det forsømte. Hun bruker flere timer på lekser utenom skoletiden. Tigist var allerede født da mamma Almaze var på hennes alder, og det er ikke mye hjelp å få til skolearbeidet hjemme. Men foreldrene passer på at hun får all den tiden hun trenger. De er stolte av henne og fast bestemte på å gjøre alt de kan for at hun skal få seg en utdannelse. De har blitt enige om at hun bør bli lege, men Tigist drømmer om å bli lærer. Hun liker å hjelpe Tsegaye med leksene.
Din støtte gjør at vi kan nå ut til enda flere mennesker med rent vann. Ønsker du å gi en gave, kan du benytte skjemaet under.