(På trykk i Klassekampen 22. mai 2010)
Av Jostein Hole Kobbeltvedt, Rådgiver Global Økonomi, Kirkens Nødhjelp
I en kronikk i Klassekampen onsdag 19. mai skriver finansminister Sigbjørn Johnsen at Det Internasjonale Pengefondet (IMF) har blitt en bedre institusjon for verdens fattige. Bakgrunnen er at IMF under Dominique Strauss-Kahns ledelse har lovet billigere lån med færre og mer fleksible lånebetingelser. Dette skal blant annet være reflektert i to nye utlånsordninger for lavinntektsland, Standby Credit Facility (SCF) or Rapid Credit Facility (RCF), som Norge nå går inn for å støtte med 2,7 milliarder kroner.
Kirkens Nødhjelp har i flere år argumentert for omfattende reformer av IMF. Rapporter fra IMFs eget evalueringskontor har vist at institusjonen er lite egnet til å drive med utviklingsfinansiering. Strenge makroøkonomiske krav har gått utover fattige lands evne til å investere i helse og utdanning. At Norge har arbeidet for å redusere IMFs rolle i langsiktig utviklingsfinansiering, blant annet ved å gå inn for en avvikling av Poverty Reduction and Growth Facility (PRGF), er derfor positivt. Etableringen av de to nye utlånsordningene SCF og RCF er også et skritt i riktig retning. Kirkens Nødhjelp vil allikevel advare mot å friskmelde IMF for tidlig.
I en fersk analyse av 13 lavinntektsland finner Elisa Van Waeyenberge, Hannah Bargawi and Terry McKinley fra The School of Oriental and African Studies (SOAS) at IMF i liten grad har vist større fleksibilitet i lånebetingelsene etter finanskrisen. Mens IMF åpnet for at landene kunne føre en begrenset motkonjunkturpolitikk i 2009, går rådene for 2010 i retning av tradisjonell makroøkonomisk innstramming. Både UNESCOs "Education for All Monitoring Report 2010" og en studie fra Action for Global Health og Stop Aids Campaign viser at IMF har endret seg mer i retorikk enn i reell politikk.
IMF fortsetter også å være en institusjon styrt av de rikeste landene. Stemmevektsreformen styret vedtok i 2008 ga bare en forskyvning av stemmevekt i de fattige landenes favør med en prosent. Mens Afrika gikk fra å ha to til tre stoler i styret, sitter Europa enda med åtte. Og til tross for enkelte reformer, fortsetter IMF å være en svært lukket institusjon hvor det er vanskelig for sivilt samfunn å få innsyn i hvilke posisjoner de ulike landene tar i styret.
Mens IMF ble skapt for å overvåke verdensøkonomien, har den globale finanskrisen vist at den på flere områder har forsømt sitt opprinnelige mandat. Mens fattige land er svært sårbare for økonomiske svingninger i de rike landene, klarte IMF verken å forutse eller ta tak i den manglende reguleringen av finansmarkedene som førte til krisen. Mange fattige land har derfor bedt om at IMF i større grad overvåker den økonomiske politikken i såkalte systemkritiske land.
Skal finansminister Johnsen bidra til å gjøre IMF om til en institusjon for verdens fattige vil det kreve et fortsatt sterkt og kritisk norsk engasjement i årene fremover. Norske bidrag bør derfor ikke bare betinges av endring i retorikk, men også i reell politikk.
På trykk i Klassekampen 22. mai 2010.