Verden bruker 15 ganger mer penger på å subsidiere produksjon og forbruk av fossil energi enn fattige land mottar for å håndtere de enorme ødeleggelsene fra klimaendringer.
Jan Mohammed er bonde utenfor Kabul i Afghanistan, der Kirkens Nødhjelp har bygget en demning for å hindre oversvømmelser og spare vann til tørre perioder. Kirkens Nødhjelp bidrar til klimatilpasset landbrukspraksis for å styrke matsikkerheten i mange av landene vi opererer i. Foto: Håvard Bjelland/Kirkens Nødhjelp
I en fersk rapport skrevet av Vista Analyse på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp, slår de fast at også Norge driver med fossile investeringssubsidier, godt skjult i skattesystemet.
Den ekstraordinære oljeskattepakken som ble innført under covid19-pandemien, har kostet staten flere titalls milliarder av skattekroner og dekker investeringer for nesten et helt tiår. Oljeskattepakken har i etterkant blitt kritisert av både sittende regjering, daværende regjering, økonomer, journalister og miljøbevegelse for å være for raus. Sterkt press fra oljeselskapene førte til at flere titalls milliarder av norske skattekroner ble lovet oljeselskapene i mange år fremover. Prosjekter som ellers trolig ikke ville vært gunstig å investere i, skal nå gjennomføres med statlig støtte. Til vinning for de private selskapene, og betalt av felleskapets penger.
Samtidig var 2023 det varmeste året noen gang målt. Mange mennesker mistet livsgrunnlaget og livet sitt på grunn av flommer, tørke, skogbranner, hetebølger og andre former for ekstremvær som forverres og forsterkes av klimaendringene. Som en bistandsorganisasjon opplever vi at vårt mandat til å redde liv, bekjempe fattigdom og skape en mer rettferdig verden er vel så kritisk i dag som når vi ble opprettet for 77 år siden.
FN anslår at mellom 3.3 til 3.6 milliarder mennesker bor i områder som er spesielt sårbare for klimaendringene. Med utgangspunkt i behovene til verdens fattigste, og med et mandat til å redde liv og jobbe for rettferdighet, mener vi i Kirkens Nødhjelp at Norges subsidiering av oljenæringen er dypt uansvarlig.
Men det er fortsatt mulig å snu! Beregninger i rapporten viser at omtrent 13 milliarder kroner som gjelder investeringer mellom 2025 og 2028 fortsatt kan omdirigeres til internasjonal klimafinansiering. Verden må raskt omstilles til et lavutslippssamfunn om vi skal ha noen sjanse til å nå våre felles klimamål, og unngå massive tap av menneskeliv.
Norge er blant landene som har stått for en uproporsjonalt stor del av verdens klimagassutslipp de siste årene. Vi har både et ansvar og et økonomisk handlingsrom til å hjelpe utviklingsland som rammes av klimaendringene med å håndtere krisene de står i.
Utviklingsland vil antakelig trenge omtrent 1000 milliarder dollar årlig i internasjonal støtte for å nå sine klimamål og tilpasse seg et nytt og farligere klima. Det er ingen tvil om at det er mye penger –i dag klarer verden samlet sett å bidra med omtrent 100 milliarder dollar årlig til samme formål. Men samtidig som behovene er store, nøden økende og tiden knapp, er det fullt mulig å finne pengene som trengs til internasjonal klimafinansiering. I 2022 alene ble fossil energi globalt sett subsidiert med omtrent 1581 milliarder dollar. Parisavtalen er tydelig på at i tillegg til finansieringsforpliktelsene rike land har ovenfor utviklingsland, må også alle land bidra til å vri finansieringsstrømmer bort fra fossil energi, og mot fornybare prosjekter.
Norges rettferdige andel av internasjonale klimafinansiering, basert på vårt historiske utslipp og vår økonomiske kapasitet, ligger på et sted mellom 65 og 74 milliarder kroner årlig. Det tilsvarer mellom ett og ett og et halvt bistandsbudsjett bare i klimafinansiering, som altså bør komme i tillegg til annen humanitær- og utviklingshjelp
Klimafinansiering handler om prioriteringer. Skal vi fortsette å satse på en fossildrevet økonomi og en verden som ikke når klimamålene sine? Eller skal vi snu pengestrømmene mens det enda er tid, før vi passerer irreversible, økologiske vippepunkter?
Publisert: