Kirkens Nødhjelp Magasinet
Andakt
Hvis du spør godt voksne kirkegjengere i Norge hva de forbinder med fastetid, tror jeg mange vil si noe om fastegudstjenester og fasteaksjon.
I Den norske kirke har det blitt holdt fastegudstjenester på kveldstid onsdager eller fredager helt tilbake til 1600-tallet. I disse gudstjenestene ble det tidligere oftest lest fra – og preket over – et avsnitt fra Jesu lidelseshistorie. Mange husker slike gudstjenester som stillferdige, meditative forberedelser til påskehøytiden. Samtidig assosierer mange fastetid med den lilla fastebøssa på spisebordet hjemme da de vokste opp. Den har ikke like lang historie, men det nærmer seg 60 år siden Kirkens Nødhjelp introduserte Fasteaksjonen her i landet. Fastegudstjenestene og Fasteaksjonen har endret seg gjennom årene. De er på en måte adskilte tradisjoner som sier noe om bredden i hva fastetid kan handle om. Men jeg tenker at det også er en sterk forbindelse mellom disse tradisjonene.
Det å faste har noe tvetydig og avslørende ved seg. Det som i utgangspunktet er å gi slipp på noen av sine egne behov for å kunne løfte blikket mot andre, kan veldig lett ende opp i det motsatte: – Se på meg! Se på hvor disiplinert jeg er, hvor from jeg prøver å være, hvor slank jeg har blitt.
Derfor er fasten ei tid for bot og omvendelse. Det betyr ikke at vi først og fremst skal granske våre egne innerste motiver. Det blir jo igjen en form for selvopptatthet som mister fastens intensjon av syne.
Det er her jeg tenker at de to tradisjonene finner hverandre og gir oss en nødvendig korreksjon. Når fastetida hos oss har invitert til å gå sammen med Jesus på hans vei mot lidelse og død, har nettopp det gitt oss forankring i fastens grunnleggende bevegelse: I konsentrasjonen om Gud går retningen alltid utover mot andre. Å leve seg inn i Jesu lidelseshistorie er en god vaksine mot selvopptatt fromhet. For noe av kjernen i den historien ligger jo i ordene «ikke som jeg vil». Mot slutten av sitt liv identifiserte Jesus seg bokstavelig talt med andre som lider. Han gjorde det klart at den viktigste fromheten for tid og evighet handler om hvordan vi stiller oss til dem som sulter, tørster eller fryser, til dem som er fremmede, i fengsel eller syke – og at det er i møte med dem vi kan få et glimt av Gud.
Derfor er dette magasinet ei fasteandaktsbok bedre enn de fleste.
God fastetid!
Av Olav Myrstad, Regionskoordinator i Kirkens Nødhjelp.
Tilbake