I kampens hete

– Det har vært i overkant mye de siste par årene, det har det.

Lederen for alt av Kirkens Nødhjelps arbeid i Syria og Libanon ser et øyeblikk tilbake. Etter snart ti år som utstasjonert i Midtøsten har den siste perioden vært for ekstrem å regne, selv i en region som i utgangspunktet er så sterkt preget av blodig krig og konflikt.

Mens den alvorlige økonomiske og politiske krisen i Libanon har økt år for år, har landet på størrelse med Rogaland nær revnet etter starten på Gaza-krigen og de økende trefningene mellom Hezbollah og Israel: massiv israelsk bombing, droneangrep og bakkeinvasjoner, fire tusen mennesker drept og to millioner fordrevne. Midt i dette gjør Benedicte og hennes team det de kan for å hjelpe hver eneste dag mens bombene regner rundt dem.

Nær drept

– Det å være så tett på kolleger som opplever å få nabolaget sitt lagt i ruiner, og ikke aner om de selv eller noen av deres nærmeste vil overleve natten – og som likevel stiller smilende på jobb hver eneste morgen, ofte etter ikke å ha sovet et sekund – det er ekstremt sterkt, sier Benedicte Hafskjold og tar en liten pause.

– Å ta farvel med kolleger etter en lang jobbdag og ikke vite om jeg noen gang får se dem igjen, det har vært noe av det mest krevende jeg har stått i. Jeg har en så dyp respekt for mine kolleger både i Libanon og Syria. Mange av dem har mistet så mye at det faktisk er vanskelig å forestille seg. Samtidig risikerer de bokstavelig talt livet sitt for andre. Det er en krevende lederoppgave, men samtidig kan jeg ikke forlate skuta, vi står sammen om dette og må stå løpet ut, sier Benedicte Hafskjold.

Hun var selv veldig nær ved å miste livet i 2020 da den enorme eksplosjonen i havnelageret i Libanons hovedstad Beirut blåste inn glassverandaen, karmer og dører i hennes egen leilighet. Med flere dype kutt i hodet ble hun i hui og hast lappet sammen på et overfylt sykehus i nærheten. Da, som i en serie av andre dramatiske situasjoner, vurderte hun ikke engang å reise hjem.

Regimets fall

Likevel var landdirektøren nokså utslitt da hun sammen med en kollega satt med en kaffe på kontoret i Damaskus morgenen etter at våpenhvilen i Libanon trådte i kraft i desember i fjor. Hun uttrykte et håp om at det nå ville holde seg noenlunde rolig i de to landene til hun skulle flytte hjem igjen om et drøyt halvår.

Dagen etter smalt det i Aleppo i Syria. En storoffensiv igangsatt av syriske opposisjonsstyrker var i gang. Mange fryktet et nytt blodbad etter 14 år med en katastrofal borgerkrig som tok livet av mer enn en halv million mennesker og sendte 12 millioner på flukt. Etter bare ti dager falt imidlertid Assad-regimet, som hadde styrt i 53 år. Igjen måtte Benedicte lede og støtte sine syriske kolleger i en svært urolig og spent tid. I Syria lever fortsatt ni av ti under fattigdomsgrensen, og de aller fleste mangler mat, vann, strøm og helsetjenester.

Den lilla KN-vesten

Snart skal Benedicte Hafskjold lede Kirk- ens Nødhjelps arbeid i Asia, Midtøsten og Latin-Amerika fra hovedkontoret i Oslo. Men fra perioden i Syria og Libanon er det visse ting som har brent seg fast.

– Siden jeg startet her, har Syria og Libanon stått i ekstremiteter som borgerkrig og krig, jordskjelv og kolera, pandemi og enorme skogbranner, økonomisk og politisk kollaps. Likevel reiser de seg, gang etter gang. Det er til å bli ydmyk av, sier Benedicte og siterer Fader Meletius, kollega og syrisk ortodoks prest i Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon GOPA: «Vi har ikke noe annet valg».

– Men hvordan har du selv håndtert å stå som leder, bokstavelig talt i kampens hete, gjennom så mange år?
– Det går mye i sjokolade og humor, sier Benedicte og ler høyt, før hun igjen blir alvorlig.

– Når folk har tillit til deg og bokstavelig talt risikerer livet sitt på jobb, så må jeg som leder stå i det – sammen med dem. Mens Syria i dag står ved et veiskille og veldig mye usikkerhet, er det rørende å bivåne kollegaene mine her på kontoret i Damaskus med høyst ulike bakgrunner og ulik tro. De viser alle en stolthet når de hver eneste dag tar på seg den samme lilla KN-vesten for å hjelpe sitt eget folk.

Sterorider i kriser og krig

– Årene i disse to landene har gitt meg utallige refleksjoner om hvor heldig jeg er, sier den opprinnelige drammenseren, som før alle årene i Syria og Libanon had- de vært på lange og krevende oppdrag for Kirkens Nødhjelp i Nord-Irak, Etiopia, Afghanistan, Tunisia, Liberia og Sør-Sudan.

Nå medgir hun at hun ser fram til å komme hjem til en hverdag der hun slipper å leve i konstant beredskap. Og til et land der ting fungerer, til naturen – og stillhet.

– Og da høres det sikkert rart ut når jeg sier at noe av det jeg vil savne mest, er tempoet. Det er noe med det at arbeidet vi gjør her, er så visuelt: Vi ser hele tiden de konkrete resultatene av det vi gjør. Og selv om befolkningen her lever på steroider i kriser og krig, så er de så flinke til å ta vare på hverandre. Mens folk hjemme er så opptatt av egne ting og daglige rutiner at man blir litt fanget i seg selv, tar syrere og libanesere seg alltid tid til en kaffe og en prat. Selv når ting raser sammen rundt dem, er de alltid til stede for hverandre. Akkurat det vet jeg at jeg vil savne.