– Alle de gode kreftene gir håp

– Det er jo et eventyr, sier Anne Cecilie Kaltenborn.

57-åringen snakker om sin nye rolle som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Kaltenborn tok over i juni etter at forgjengeren Dagfinn Høybråten gikk av tidligere i år.

Hun kom direkte fra jobben som administrerende direktør i NHO Service og Handel, en stor landsforening i Næringslivets hovedorganisasjon.

Men hun er ikke ny i bistandsbransjen: For ti år siden gikk hun av som general- sekretær i Leger uten grenser.
– Rettferdighet går ikke av moten, og verden henger faktisk fortsatt sammen, selv om det kan være vanskelig å få øye på akkurat nå. Det finnes handlingsrom for å fremme rettferdighet og lindre nød. Det er dette jeg har lyst til å bruke kreftene mine på nå. Å få lov til det er fantastisk, sier Kaltenborn, som anser seg selv om en brobygger.

– Jeg er ti år eldre nå enn sist jeg jobbet i en humanitær organisasjon, og i den tiden har jeg blitt en person som ikke kan tenke seg noe sted jeg heller vil jobbe enn i Kirkens Nødhjelp. Det er på grunn av alt det Kirkens Nødhjelp er: Vårt brede arbeidsfelt i dag, som strekker seg fra humanitærhjelp til systemendringer og til vann og sanitær. Organisasjonens historie, som startet med å hjelpe tyske flyktninger etter krigen. Og våre oppdragsgivere, fra frikirker til pinsebevegelsen og Den norske kirke. Summen av alt dette er enormt løfterikt og motiverende, sier den ferske generalsekretæren.

Oppvekst i utlandet

«Du e’ itj representativ!», sa Tande P, den folkekjære trønderen og kongen av NRKs lørdagsunderholdning på 1990-tallet da den unge researcheren hans ikke forsto seg helt på hva som ville fenge det norske folk på lørdagskvelden.

Anne Cecilie Kaltenborn, da i 20-årene, hadde bodd mange år i utlandet som barn og hadde gått på skole i både Paris og Wien. Hun hadde vokst opp med samfunnsengasjerte foreldre som gjerne diskuterte litteratur og politikk. Hun manglet mange norske referanser.

– Artister, fotballspillere, lokale helter! Et par ting falt på plass om Norge og norsk populærkultur de årene i NRK, sier Kaltenborn.

Kommentaren til Tande P gjorde henne nysgjerrig på hva det var som gjorde at han visste hva så mange mennesker tenker og føler.

– Det var faktisk det som gjorde at jeg ble interessert i selv å gå inn i politikk, sier hun og beskriver seg selv som «grunnleggende nysgjerrig».

Ikke lenge etter ble hun med i Høyre. Det tok henne blant annet til jobben som politisk rådgiver for daværende helseminister Ansgar Gabrielsen. Hun har også jobbet ved byrådslederens kontor i Oslo, vært viseadministrerende direktør ved Lovisenberg Diakonale Sykehus og altså også hatt lederjobb i Leger uten grenser og de siste årene i NHO.

I flere perioder har hun også bodd i Kina. Først og fremst gjennom jobben til ek- temannen Henning Kristoffersen, men selv har hun jobbet ved generalkonsulatet i Shanghai.

– Det virker som om du er en person som søker mye variasjon. Er det en rød tråd der også?
– Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt en ide om hvor jeg skulle neste gang. Den røde tråden er at jeg har vært veldig motivert hver gang jeg har begynt et nytt sted. Og så har jeg vært tiltrukket av steder som har en sterk identitet. Og da har jeg jo kommet rett denne gangen også!

– Stålsetter oss

Anne Cecilie Kaltenborn kommer inn i Kirkens Nødhjelp i en tid som er mer usik- ker enn på lenge. Det er krig i Europa. Ukraina-krigen og krigen i Gaza dominerer nyhetsbildet, men samtidig raser en rekke store konflikter i verden – på toppen av klimakrisen.

Slik var det også i fjor høst, da det ble klart at Anne Cecilie Kaltenborn skulle ta over. Men etter det har Trump-administrasjonen i USA innført politikk som merkes over hele verden, ikke minst gjennom massive bistandskutt. Også andre rike land har valgt å redusere bistanden, en utvikling man har sett over tid – men nå skjer alt raskt.

Det har store konsekvenser for humanitært arbeid verden over.

– Hvordan skal Kirkens Nødhjelp og bistandsbransjen rigge seg i en slik tid?
– Det har opptatt meg siden jeg fikk jobben i fjor. Det er dramatisk. Ikke at det ikke var et alvor over jobben fra før, men det har dratt seg til noen knepp som ingen av oss kunne ha forestilt seg. Selv om for eksempel kuttene til USAID ikke har rammet Kirkens Nødhjelp like hardt som en del andre organisasjoner, tenker jeg at hele feltet må ta en fot i bakken. Hva skal vi prioritere? Hva gjør dette med oss?

Alle vil nå måtte ta en kikk på hvor pengene kommer fra, og hvordan det skal se ut videre, mener Kaltenborn, som ikke har klare svar på dette selv ennå.

– Frykter du, sett fra bistandsbransjen, at solidariteten med fattige land blant rike land er på vikende front, og at utviklingen er kommet for å bli?

– Nei, ikke for å bli. At forsvarspolitikk har en annen vekting nå med krig i Europa, og en hovedalliert som sier og gjør andre ting enn for ett år siden, er ganske forutsigbart. Det ser jeg ikke som et tegn på at vi nå ikke lenger er opptatt av å være medmennesker utover vår egen region – men at prioriterin- gene kan forskyve seg.

Hun peker på at det over tid varierer hvilke saker folk er mest opptatt av, og mener vi må ha et langtidsperspektiv.
– Hvis ikke kan man bli desillusjonert. Det er ikke sånn at historisk utvikling bare går i én retning. Tvert imot er det motkonjunkturer, bevegelser som går motsatt vei, subkulturer som blir liv laga fordi de plutselig blir vekket. Fra å ikke ha giddet å stemme begynner folk kanskje å stemme. Jeg tror ikke verden kommer til å falle sammen. Når det er sagt, kan det virke som om vi skal gjennom noen krevende år og kanskje tiår. Det er ikke gitt hva som kommer etter globaliseringen vi nesten hadde tatt for gitt.

– Kan du kjenne på en motløshet?
– Ja, det kan oppleves litt som å slukke store branner med vannpistol. Det tror jeg mange føler på. Jeg tror vi alle stålsetter oss nå. Da blir det veldig viktig at vi vet hvordan vi skal jobbe. At vi ser oss selv i kortene og er villig til å være selvkritiske hvis det er ting vi kan gjøre på andre og bedre måter. Når verden endrer seg, kan det være at vi også skal gjøre det. Endring må man noen ganger gjøre, men man skal ha respekt for det og bare endre det man trenger å endre.

Har stått i kriser

Som mangeårig leder har hun også selv håndtert kriser. Hun var generalsekretær i Leger uten grenser under ebolaepidemien.

Sykdommen spredte seg i Vest-Afrika, og en av deres ansatte ble smittet.
– Du må bare sette den ene foten foran den andre. Men du må også ha forberedt deg konkret på at krisene kommer, sier hun om krisehåndtering.

I den jobben var det møtene med mennesker som gjorde mest inntrykk.
– Jeg hadde yngre barn da, og det som sitter mest i magen, er nok møter med kvinner som skulle føde, og ikke visste om de ville overleve fødselen. Det at man ikke kan beskytte barna sine. Det gjorde nok emosjonelt mest inntrykk på meg, sier Kaltenborn.

Selv om Kirkens Nødhjelp bidrar med nødhjelp i mange av verdens mest akutte kriser, er organisasjonen også til stede de fleste steder både før og etter krisene med langsiktig arbeid.

– Det er noe av det som motiverer meg nå i Kirkens Nødhjelp, sier hun.

Kirkens Nødhjelp er også lokalt forankret med et tett samarbeid med lokale partnere som kjenner konteksten der vi er.
– Det vil alltid være et mål at man skal la samfunn finne sin egen vei – det vil være mest bærekraftig og vare lengst. Det særskilte nettverket til Kirkens Nødhjelp har vist seg å gjøre det mulig å finne fotfeste og få til resultater, sier Kaltenborn.

Gode krefter gir håp