– Jeg håper den får spre mye kjærlighet

– Kjapp dere inn så dere ikke regner bort, ler Iselin Shumba idet hun tar oss imot ved Det Norske Teatret i Oslo sentrum. Stille regn snirkler seg nedover langs glassveggene mens Shumba viser oss rundt på Nordens største teaterscene.

Hun har vært tilknyttet Det Norske Teatret siden november i fjor. Da vi møter henne, er hun i innspurten av forberedelsene til teaterstykket «Sukker», som har premiere i oktober.

– Det tar jo litt tid å finne fram her. Jeg går fortsatt feil noen ganger, ler hun mens hun finner frem til garderoben sin med oss på slep.

Årets geitekunstner

Hva Iselin Shumba er kjent for, avhenger av hvem du spør. Med bakgrunn fra både film og teater og erfaring som billedkunstner og tekstforfatter har hun en lang og innholdsrik CV å vise til. Hun er blant annet kjent fra serier som «Snøfall» og «Hjem til jul» og har vært en aktiv samfunnsdebattant, blant annet om seksuell trakassering i film og teater. I tillegg har hun vært klimaaktivist.

Men vi møter henne av helt andre grunner.

Shumba har nemlig laget dette årets kunstgeit på vegne av Kirkens Nødhjelp. For henne var det viktig å identifisere og framheve det positive i geiter.

– Jeg gjorde veldig mye research på geita som symbol i kunsten og brukte lang tid på å se på spesielt Marc Chagalls bruk av geiter i sine bilder. Ofte er jo geita brukt som et litt negativt symbol, som f.eks. syndebukk, sier hun.

Èn geit ble til to

Iselin Shumba er den sjette kunstneren som illustrerer Kirkens Nødhjelps kunst- geit. Når man gir en kunstgeit til noen, gir man en symbolgave som gjør Kirkens Nødhjelp i stand til å hjelpe enda flere mennesker. Shumba har valgt å gå en litt annen vei enn tidligere geitekunstnere. Hun bet seg merke i fellesskapet i en geiteflokk og at geiter sjelden er alene.

– Jeg tenkte lenge på fellesskapet som både geiter og Kirkens Nødhjelp representerer. Så jeg begynte bare å tegne masse forskjellige geiter sammen, i alle aldre.

Etter over 40 forskjellige utkast landet hun på årets kunstgeitillustrasjon, den første i rekken som presenterer to geiter sammen. For Shumba ble avgjørelsen om å ha et fokus på to geiter et vendepunkt, og hun lagde et større rom for både samspill og tolkning.
– Jeg føler det er masse rom for hva man leser i tegningen. Er det trøst? Er de triste? Er det en klem, eller er det et kyss?

Enkelhet

Med antallet geiter på plass startet arbei- det med å lage en historie rundt de to geitene. Shumba legger ikke skjul på at bildet i utgangspunktet startet som et samspill mellom en mor og et barn. En fallgruve hun kjapt møtte på, var faren ved å tegne geiter som ble oppfattet som «for søte». Derfor ville hun utforske hvor mye følelser hun kunne skape fra et så minimalistisk bilde som mulig.

– En morsom utfordring er å kunne skape noe som gir nærhet og varme til tross for veldig enkle materialer. Det er jo noe med enkeltheten i tegningen som jeg liker veldig godt. Det å hjelpe hverandre burde også være så enkelt, sier hun.

Samtidig er det ting ved hennes eget liv som også preger Shumbas kunst. Kunst- geita er heller intet unntak.

For to år siden mistet hun sønnen Storm, bare ni dager gammel. Han døde i krybbedød. Shumba mener selv at det utvilsomt har preget arbeidet hennes med kunstgeitene.

– Det er jo selvfølgelig mye av dette i denne tegningen her på et visst nivå.
Da jeg begynte å tegne, var jeg veldig redd for å «sause det til» med mine egne erfaringer. Jeg vil ikke at dette ensporet skal være en illustrasjon av en mor og et barn, for da forbinder mange kanskje tegningen med noe veldig trist hvis man kjenner min historie.

Samtidig som hennes egen historie har vært med på å prege årets kunstgeit, tror hun fellestrekk som samhold, fellesskap og nærhet er bærebjelkene i illustrasjonen. – Hvis du ikke klarer å ta vare på deg selv, så er det noen andre som kan ta vare på deg. Det ville jeg få frem med denne mor–barn-relasjonen. Jeg skulle jo ta vare på Storm, men han tok jo vare på meg også.

Hun mener imidlertid at egenskaper som solidaritet og nærhet er noe nordmenn kanskje til tider glemmer når det gjelder resten av verden, og at nordmenn er overdrevent positive.

– Vi trøster oss med at vi har aldri hatt så mye fred og bra i verden som nå. Men på den andre siden er det ikke et eneste menneske som hadde trengt å ikke ha vann, eller å legge seg sulten. Ikke egentlig.

Med kunstgeitene håper Shumba å kunne formidle Kirkens Nødhjelps arbeid for solidaritet og håp for en bedre verden. Hun er takknemlig for muligheten hun har fått, som hun mener ikke mange kunstnere får. – Det er jo lite man heller ønsker enn at bildet man lager, kan generere noe som bidrar til å gjøre verden til et bedre sted. Det er jo det alle vi som jobber med slikt, drømmer om.

Hva fremtiden bringer for geiteduoen hun har skapt, har hun et klart håp om:
– Jeg håper den får reise langt og spre mye kjærlighet, sier hun med et varmt smil.