You can continue in English or go to the Norwegian frontpage.
Kirkens Nødhjelp er til stede i mange av landene der klimaendringene rammer hardest.
Fotograf Håvard Bjelland har dokumentert livet til mennesker som lever med disse endringene.
Poet, prest og natur- og klimaforkjemper Sindre Skeie har skrevet dikt til hvert av de 22 bildene i utstillingen.
Zalingei i Darfur, Sudan:
I det uttørkede elveleiet graver Kaltuma Umer etter vann. Hun husker da det var vann der mesteparten av tiden.
Jeg spurte etter håpet. Ville jeg finne det
om jeg gravde dypt nok?
Noen svarte at håpet var borte
og aldri ville komme tilbake.
Men se,
jeg graver fortsatt.
Dråpe for dråpe løfter jeg håp
opp av sanden.
Til slutt har jeg fylt et stort kar
som jeg bærer hjem,
hjem til dem jeg elsker.
Garowe, Somalia:
Saido Jama Isse (60) er fordrevet på grunn av tørke og krig. Her går hun til fjellet for å be til Gud om regn.
Ikke la oss dø.
Det er ord
som skulle ropes,
men kreftene rekker så kort.
Vi strekker armene bare et lite stykke opp mot himmelen
og hvisker:
La oss leve.
Garowe i Puntland, Somalia:
I den tørre ørkenen fester plast og søppel seg til de få buskene som er igjen.
Ørkenen var alltid mer enn sand og tørke,
den rommet åser og fjell,
oaser og kilder,
handelsruter, bosettinger
og en forunderlig fred
hver gang vinden hadde
blåst bort menneskenes spor.
Garowe, Somalia:
Det har ikke regnet skikkelig på fire år.
Mennesker flykter fra tørke og sult.
Men vi har ikke lagt oss ned.
Vi har ikke sluttet
å hente vann i brønnen.
Fortsatt lærer vi barna
at morgendagen er deres.
Baarweyn, Somalia:
Her drikker guttene seg utørste etter å ha gått seks kilometer i stekende hete. Kirkens Nødhjelp deler ut vann i landsbyen.
Den glohete sanden hvisker:
Et enkelt øyeblikk av gavmildhet
er ikke nok til å forandre verden.
Men det sildrende vannet synger:
Bare hvis mennesker deler,
kan verden bli vakker og hel.
Malakal, Sør-Sudan:
Gatdor bodde langs Nilen da flommen kom. – Alt av dyr og eiendeler gikk tapt. Vi tenkte først at det var en straff fra Gud, men etter hvert så vi det som en mulighet til å skape fred, forteller Gatdor.
Du som ser
at noe vakkert
kan spire i ruinene:
Lån meg dine øyne.
Malakal, Sør-Sudan:
Den hvite Nilen går oftere over sine bredder. Opoth Adaing må svømme der han før kunne gå.
Var det urimelig å be om?
Å bo i fred
og leve av det jorden gir,
at markene ikke blir oversvømt av flommer andre har skapt,
å eie akkurat så stor rikdom at den rommes i det lille ordet
nok.
Lisikwa kullgruve, Malawi:
Layson Ngwira arbeider i den dypeste delen av gruven. – Vi vet aldri om vi får lønn, eller har jobb i morgen. Vi har lange arbeidsdager uten pauser, ingen arbeidskontrakt, og sykefravær er ikke akseptert, sier han.
Så skjørt det er,
dette samfunnet
som lever av å brenne kull,
så skjelvende sårbart
at det detter sammen
uten slike som meg,
vi som må ta
de farligste jobbene,
vi som graver
i det nattsvarte berget, omgitt av vegger
som brått kan rase sammen,
slik samfunnet ville
rase uten oss,
vi som tas for gitt, de usynlige delene innerst i maskinen.
Lisikwa kullgruve, Malawi:
Zikani Musafili kjører kull ut fra gruven. Arbeidsforholdene er elendige, og naturen omkring gruven er ødelagt.
Kullstøv
på trærne,
på fuglene,
på huden,
i lungene,
samfunnet trenger kull, sier de,
i samme åndedrett som de sier
kull ødelegger kloden,
for meg er dette en jobb,
den eneste mulige her og nå,
den gir litt penger til mat
på bordet hjemme,
men vis meg en annen jobb,
jeg ville ta den,
vis meg en verden
med renere vann,
klarere himmel
og mat nok til alle,
jeg ville gå inn i den.
Landsbyen Beseko, Shashamane, Etiopia:
Styrtregnet kommer oftere og kraftigere enn før.
Før var regn
et vennlig ord,
en trygg, forsiktig tromming på hustakene.
Nå har dråpene
klang av harde klokkeslag,
et foruroligende varsel
om noe mørkt som er på vei.
Landsbyen Jwario Lund distriktet Dadu, Sindh-provinsen, Pakistan:
Flommen i 2022 la en tredel av Pakistan under vann. Svigerinnene Rabia og Amina står ved kanten av flomvannet. Landsbyen er blitt som en ruinhaug dekket av gjørme.
Her og nå:
skaffe mat, vann, klær, ly for natten,
trøste hverandre.
Etter hvert:
bygge
(hvis vi klarer)
klynger av hus
med gater mellom,
og (vi må klare det)
infrastruktur, systemer
for vann, lys, strøm, transport,
nye torg
hvor venner kan møtes,
synge, danse.
(Men det er ikke sikkert at det er over.
Nye flommer kan komme,
like ille som denne eller verre,
og hvordan skal vi ruste oss til det?)
Landsbyen Jwario Lund, Pakistan:
Barn springer i ruinen etter storflommen.
Leken virvler gjennom verden,
på leting etter hjerter
som vil lytte til lyset.
Iblant møter den en festning
som har reist seg mot latteren og sangen.
– Der kan du bare glemme å komme inn,
sier folk.
Men av og til (uten at noen kan si
hvorfor det skjer akkurat da)
svømmer leken over vollgraven,
klatrer opp muren,
inntar borgen og åpner portene innenfra.
Det er ikke oppdiktet, det er ikke løgn,
det er sannheten som bor i alle dikt,
at leken virvler gjennom verden,
på leting etter hjerter som kan lukkes opp
for lyset.
Tanganyikasjøen, Tanzania:
Vannstanden har steget kraftig
i verdens lengste innsjø. Den gamle havnen og moskeen i Ujiji, Kigoma står nå under vann.
Klimaendringer?
Pøh.
Klimaet har da alltid endret seg,
sa det gamle treet,
om og om igjen,
helt til det var forsvunnet
i den raskt stigende sjøen.
Kullgruven Maamba Collieries Limited, Zambia:
En plante trenger seg gjennom den knusktørre jorden.
Trassig spirende,
freidig struttende,
viltert vaiende:
Ekte
grønn
energi.
Usgure, Puntland i Somalia:
Først dør dyrene, så begynner menneskene å dø. Når det ikke har regnet på flere år står det om liv og død.
Hei du,
sier dromedaren,
du som støtt skal ha det siste og beste,
kan jeg få deg et råd, i all vennlighet?
Fall til ro.
Søk stillheten en stund.
Du finner ikke oasen,
den viser seg for deg.
Det er sånt som vi dromedarer har lært oss
fordi vi verken har avtalebøker,
ønskelister eller bankkort,
bare det aller mest nødvendig
i en pukkel på ryggen.
Hvem vet om ikke du også
allerede har alt du trenger?
Santa Cruz del Quiche, Guatemala:
Den såkalte “tørre korridoren” i Guatemala utvider seg stadig. Skogen blir slukt av erosjonen (jord og landskap forvitrer).
Hva er utvikling,
om ikke dette:
at hvert slektsledd
arver en rikere jord.
Hva er et grønt skifte,
om ikke dette:
rislende regn etter tørke,
friske skudd og blader.
Hva er vekst,
om ikke dette:
fuglereder skjult i skogen,
egg som venter på å klekke.
San Marcos, Guatemala:
Glendy Augustin (27) lener seg mot et tre i skogen hvor hun lekte som barn. Her finner hun også hvile som voksen, og her har hun sin viktigste kampsak. -Moder jord er utsatt for stor risiko nå, og alt er knyttet sammen: menneskene, skogene og elvene. Vi kan ikke leve uten mat, vann og luft. Vi må bevisstgjøre folk på å engasjere seg i klimakampen, sier hun.
Om du våger å bli ett
med solstrålene og suset fra skogen,
kan du høre det levende tale:
Menneske, husk at jorden, din mor,
har flere barn enn deg.
Elven som synger, er din søster.
Skogen som hvisker, er din bror.
Dine blodårer er vevet inn
blant plantenes røtter.
Usgure utenfor Garowe, Somalia:
Barna til Jamca klarer så vidt å holde hodet oppe. Myndighetene måler barnas overarmer. Stadig flere viser rødt på målebåndet.
Jeg ser på deg, mitt barn, og tenker på en tid
da alt var annerledes her, da regnet falt jevnlig
og jorden ga grøde,
det var en tid
da en vanlig familie
ikke bare kunne overleve, men leve rikt og fritt, akkurat her,
på dette stedet,
det var en tid,
og det var her, mitt barn, men ikke nå,
den tiden er ikke nå.
Landsby utenfor Boromo, Burkina Faso:
Flere millioner er internt fordrevne på grunn av væpnede jihadistiske opprørere. I denne landsbyen har Kirkens Nødhjelp rehabilitert vannsystemene. Dofini Boue fra vannkomiteen undersøker anlegget.
Øyeblikk som dette,
øyeblikk som forandrer
mer enn det som er akkurat nå,
øyeblikk som åpner fremtiden
for at godhet kan skje,
slike øyeblikk
er en frukt av hardt arbeid
og en gave fra selve livet,
de søker mot hjertet
som dråper av vann
mot en tørstende strupe.
Jimma, Etiopia:
Skogplanting bremser klimaendringene, som her i Etiopia.
Om det så bare hendte én gang
at sjelen din fikk drikke seg utørst
ved synet av det vakre i verden,
kjente du da
en tone av takknemlighet
som sang i deg?
Var det noe i deg da
som sa at dette er nok,
dette er nok for et menneske?
Var det da det skjedde, at kraften
som bærer skogen og fjellet,
vannet og ørnen og meitemarken,
hvisket i hjertet ditt:
Menneske, velkommen hjem
– hørte du det?
Landsbyen Gerbile, Fafan, Somali region,
Etiopia:
Området er rammet av tørke. Inne i et telt hvor underernærte barn får hjelp er Zaynab Mohammed med datteren Raama på ni måneder.
Å tenke
på det som er akkurat nå, det får holde,
det får være nok.
Her er det trygt
i dag
og sikkert i morgen også. Det får være nok,
det får holde
akkurat nå.
Jo mer vi vet, jo mer kan vi forandre. Få aktuelle nyheter fra verden i din innboks.
In the remote villages of Zata District, clean water has long been more than a basic need - it has been a lifeline repeatedly disrupted by years of conflict. When the only community water points collapsed,…
How small WASH support is helping families in North Ethiopia rebuild daily life after drought and conflict.
Across four refugee camps in Jewi, Terkidi, Kule, and Nguenyyiel in the Gambella Region of Ethiopia, 150 refugee households have just completed their first large-scale maize harvest from the crops they have…
This content is not available in English.