Den grønne tørken

Som jorda trenger vann for å gi liv, trenger mennesker og dyr vann for å leve. Hva skjer når det livsviktige regnet uteblir i to år?

Livsgrunnlaget til Zeynab Dayib og familien har blitt slukt av tørken. Rundt den lille, midlertidige bosettingen de er en del av, ligger skjelettene av familiens døde dyr. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp

Kvinner og barn går i flokk ned til vannhullet for å hente vann til familiene sine. Det har regnet nå, endelig er det litt vann å fylle i de gule jerrykannene. Men vannet i den lille dammen er brunt. Forurenset. Farlig. Hvordan kan noen drikke dette?

På vei gjennom regionen East Hararghe øst i Etiopia, kjører vi gjennom et landskap så vakkert at det er til å bli svimmel av. Tåka smyger seg rundt de irrgrønne fjelltoppene som nærmer seg 3000 meter. Morgensola kjæler med de spirende vekstene i åssidene, som er preget av det karakteristiske terrassejordbruket som er så typisk for denne regionen. Er det virkelig en tørkekatastrofe her, i denne grønne idyllen?

Memuna Abdulle (25) henter vann sammen med døtrene Asanti Nasir (9) og Ayanth Aliyi (10). – Vi vet vannet ikke er trygt, men det er den eneste vannet vi har. Tørken har rammet oss hardt. Vi må gå lenger etter vann, sola har vært veldig sterk, og vi har ikke klart å produsere mat på to år, sier Memuna. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

Sannheten er at her har ikke mødrene kunnet legge barna sine mette på to år. East Hararghe er blant regionene som er verst rammet av den store tørken. Alle rapporter forteller om akutt mat- og vannmangel. Bøndene her er avhengige av jorda for å overleve. De er avhengige av å kunne forutse når regnet kommer, at de livgivende dråpene følger de vante mønstrene. Før april hadde det ikke regnet på to år, og avling etter avling har tørket inn. Folk har måttet spise såkornet for å overleve.

AVLINGER VASKET VEKK

Hva gjør Kirkens Nødhjelp:

  • Kirkens Nødhjelp har jobbet med krisen siden september 2015 og bidrar i hovedsak med rent vann. Vi rehabiliterer ødelagte vannsystemer og etablerer nye brønner.
  • Kirkens Nødhjelp skal sørge for at 100.000 etiopiere få varig tilgang til rent vann som resultat av arbeidet med tørkekatastrofen.
  • Kirkens Nødhjelp driver også sanitær- og hygienearbeid for å forebygge vannbårne sykdommer.
  • Oda Chefe, East Hararghe: Kirkens Nødhjelp skal bore en brønn like ved det ødelagte vannsystemet. Den skal gi vann til 8400 mennesker, og blant annet sørge for at skolen og helsesenteret i Oda Chefe endelig får rent vann.
  • Gerbelle, Somali-region: Rehabilitering av ødelagt vannsystem, som vil gi rent vann til 4500 mennesker i til sammen sju landsbyer.
  • Sammen bidrar Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen, Utviklingsfondet og Norsk Folkehjelp med vann, sanitær, hygiene, såkorn og husly gjennom et konsortium finansiert av norsk UD (30 millioner NOK).

Så kom regnet. Det slo ned i kraftige byger og vasket vekk såkorn og jord. Nå vokser gresset, og de utmagrede dyra har endelig noe å spise. Men menneskene er fortsatt sultne. Denne grønne tørken gir ikke menneskeføde. De som har klart å få såkorn i jorda, må vente til langt utpå høsten før avlingene gir resultater. Og kommer det ikke mer og godt regn i riktig mengde, ødelegges det fine samspillet mellom bonden og jorda.

Som jorda trenger vann for å gi liv, trenger mennesker og dyr vann for å leve. Nå har regnvannet samlet seg i dammer, og barn, kyr og hyener drikker av det samme vannet. Dammen vi besøker, gir nå vann til 6000 mennesker. Kvinnene som bærer med seg det skitne vannet hjem, vet at vannet er farlig. At det gjør barna syke. Men dette er det vannet de har.

– Særlig barn og kvinner rammes av vannbårne sykdommer som diare og amøber. Skal situasjonen bli bedre her, må det bedre vannkilder til. Trygge vannkilder er avgjørende, sier Shumet Manayeh, områdeingeniør for Hararghe Catholic Secretariat, som er Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon i nødhjelpsinnsatsen i East Haraghe.

– FÅR IKKE VASKET VÅRE DØDE

På 2600 meters høyde klorer landsbyen Oda Chefe seg fast i de bratte fjellsidene. Tilgangen på vann er dårlig, og tørken har gjort situasjonen enda vanskeligere. Vannkildene har tørket inn, og det finnes ikke rent vann.

– Vi har ikke engang vann til å vaske kroppene til våre døde. Det føles forferdelig, sier landsbyleder Mohammed Abdellah.

Selv om det klare vannet ser rent ut, er det ikke trygt å drikke av denne vannposten i Oda Chefe. Nå skal Kirkens Nødhjelp sørge for trygt vann i landsbyen. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

Myndighetene deler ut matrasjoner, og på skolen får elevene mat gjennom et offentlig ernæringsprogram. Men behovene er så enorme, mangelen på mat og vann så skrikende. Vi møter mødre med slappe, gråtende barn på armen. Foreldre som forteller om sultne barn med magesmerter, om livstruende diaré, om små barnekropper som ikke klarer å stå imot sykdommene det skitne, farlige vannet bringer med seg.

ELEVENE FALLER FRA

Landsbyleder Abdellah leder an til den eneste vannkilden i Oda Chefe. Ned en bratt sti. Ulendt, steinete. Klart, rent vann renner ut fra det skakke vannrøret. Rent vann, men ikke trygt. Denne vannposten har ikke fungert tilstrekkelig på flere år, og vannkvaliteten er ikke god. Den tynne strålen skal dekke vannbehovet for 8000 mennesker, et helsesenter og en skole. Det er langt fra nok. På skolen merker lærerne hvordan den lange tørken går utover skolegangen.

– Det siste året har det vært 50 prosent frafall i min klasse. Matmangelen gjør at elevene slutter å komme på skolen fordi de blir slappe og syke. Mange må også hjelpe til mer hjemme fordi de tøffe tidene gjør at det blir mer jobb for å klare å overleve, forteller ungdomsskolelærer Ferhan Jebril.

– Når den nye vannkilden er klar og vi får vann til skolen, kommer elevene tilbake, sier lærer Ferhan Jebril i landsbyen Oda Chefe. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

– Barna blir ofte syke av dårlig drikkevann. Så får de kanskje medisin og blir friske. Men neste uke er de syke igjen. Vannet er jo like dårlig.

VANN OG VERDIGHET

Så forklarer Ferhan hvordan vannmangel ikke bare handler om liv og helse. Det handler også om verdighet. Forestill deg at du ikke har vann når du står opp om morgenen. At du ikke får vasket deg før du går ut og møter verden. Tenk deg å føle deg skitten når du står foran 30 elever og trenger deres respekt.

– Det føles ikke bra. Å måtte gå på jobb skitten, dag etter dag… Det gjør noe med selvfølelsen, sukker Ferhan og slår oppgitt ut med armene. – Skjønner du? Vannmangelen påvirker alt.

GRØNN HINNE AV HÅP

Det har den også gjort i Kebri Beyahdistriktet i Somali-regionen, i lavlandet lenger øst. For et par måneder siden var landskapet her brunsvidd og knusktørt. Nå har en grønn hinne av gress og busker fargelagt den tørre jordskorpa. De fleste som bor her i grenseområdene mot Somalia, driver husdyrhold på nomadisk vis – de flytter rundt på jakt etter beite til dyra. Men i denne tørken har det ikke vært gress å finne noe sted. I over to år har det vært umulig å finne nok mat til kameler, kyr og geiter. Her er det bare hyenene som er velfødde. De har hatt nok å fråtse i nå. Dyrekadavre ligger strødd rundt på slettene. Der det er vann, er det liv, sier folk jeg snakker med her. Den siste tiden har døden lagt seg over de ørkenlignende slettene i Kebri Beyah.

Zeynab Dayib (35) og familien i landsbyen Gerbelle er blant dem som har opplevd hvordan den grådige tørken har slukt livsgrunnlaget deres. Familien har mistet over 50 sauer, geiter, kyr og kameler.

– Vi har til og med gitt av vår egen mat til dyra for å prøve å redde dem. Nå er det ingen som vil kjøpe dem når vi tar dem med til markedet. De er så tynne og svake at de ikke er verdt noen ting, sier hun fortvilet.

NEKTER Å GI OPP

Mangel på mat og vann har tæret på hele lokalsamfunnet. Barna blir syke og slappe, og det er dager da Zeynab ikke aner hva hun skal gi til ungene sine når de våkner om morgenen. Døde dyr og flomvann har forurenset de få vannkildene som finnes.

– Det er vondt og frustrerende å måtte sende barna ut for å gjete dyra på tom mage. Ungene er svake, og de blir også syke av det dårlige vannet. Men vi har ikke råd til medisin og behandling, sier Zeynab.

Bøndene på de karrige slettene i Somali-regionene er sterke og stolte. Zeynab nekter å gi opp kampen mot den tøffe hverdagen.

– Vi er optimistiske. Men vi vet at vi er sårbare, og får vi ikke hjelp og mer regn, kan alt ende i en tragedie. Men vi håper og ber til Gud.

Gi en gave

Din støtte går der behovet er størst

Du kan gi uten å fylle ut opplysninger om deg selv, men legg gjerne inn e-postadresse og telefonnummer om vi kan få lov å kontakte deg av og til, for eksempel de gangene vi trenger akutt hjelp.

Gaven din kan gi 200 kr er nok til å gi 1 person personer varig tilgang til rent vann hver måned