Leder av Bispemøtet, Helga Byfuglien, uttrykker seg sjelden i skarpeordelag. Hun ble derfor overrasket over at en budsjettkommentar omat man ikke måtte ta fra de fattige for å gi til de fattige, ble parert av enlandbruksminister på krigsstien.
«Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare», sa Listhaug som et svar på at Helga Byfuglien uttalte til NTB at «De som har minst, skal ikke betale mest. Å kutte i bevilgninger til fattige mennesker og land er etter vår oppfatning uverdig.»
– Noen vil mene at kirken er for konkret og politisk i betydning partipolitisk. Jeg tror en kirke som skal være en del av menneskenes liv, må uttale seg konkret i enkelte saker. Ellers vil vi bare gjenta oss selv i generelle vendinger og ikke være relevant. Men kirken må aldri drive partipolitikk, sier Byfuglien.
– Men, bør egentlig kirken ha noen mening om saker som flyktninger og miljø?
– Kirkens engasjement må alltid ha sitt utspring i de kristne kjerneverdiene som nestekjærlighet, rettferdighet og menneskeverd.
Derfor har Bispemøtet uttalt seg både om klimakrisen og flyktningsituasjonen.
– I løpet av året skal kirken for alvor skilles fra staten. Vil dere bli mindre djerve da? Eller mer?
– Vi har vært en tydelig kirke under ulike regjeringer. Kirkens selvstendighet har vokst fram over år.
Dersom vi hadde opplevd at politikere gjorde forsøk på å hindre oss i å være tydelige, ville nok skillet ha kommet før. Det ville vært uutholdelig for oss som kirke, sier Byfuglien.
– Hvordan vil kirkegjengerne merke at kirke og stat skiller lag?
– Kirken, gjennom ulike organer, vil få ansvar for alle ting selv. Nå arbeider vi for gode strukturer og tjenlige rammevilkår. Ifølge Grunnloven skal alle tros- og livssynsorganisasjoner støttes på linje med Den norske kirke.
Men med 74 % av befolkningen som medlemmer har vår kirke et særlig samfunnsansvar. Uansett fremtidig finansiering er det viktig at vi har vilkår som gjør at vi kan forbli Norges folkekirke, sier Byfuglien.
I år har vi sett biskop Byfuglien i front i klimakampen, både som klimapilegrim i Trondheim og som appellant i Folkets Klimamarsj.
Når vi spør henne om hvorfor kirken engasjerer seg så sterkt for klimasaken, trekker preses pusten dypt og gir oss et foredrag som strekker seg fra Noah til klimatoppmøtet i Paris.
– Mennesket har et særlig ansvar for å ta vare på skaperverket, både skaperverkets skjønnhet og som vilkår for alt liv på jorden. Det leser vi også i de to skapelsesberetningene i Bibelen, hvor det er tydelig at også mennesket er en del av det Gud har skapt. Men i tillegg er det to andre grunner til at kirken engasjerer seg:
Klimakrisen rammer de fattigste hardest – det er dypt urettferdig. Og vår rovdrift på skaperverket truer livet til de som kommer etter oss.
– Det er vanskelig å forholde seg til klimasaken så lenge vi tror at virkningene først kommer senere.
Men Paris-avtalen viser at nå tar hele verdenssamfunnet situasjonen på dypeste alvor. Den bekrefter at det haster – NÅ. De nødvendige tiltakene kommer til å koste. De vil påvirke både forbruksmønsteret vårt, reisemønstrene våre og de vaner vi har som er forurensende. Vi kan ikke lengre ha en eksponentiell vekst.
Derfor er det godt at Paris-avtalen forplikter de som har underskrevet, sier Byfuglien.
– Man kan jo lett bli resignert overhvor enorme klimautfordringene er.
– Handlingslammelse i forhold til de globale problemene er den største trusselen. Håpsdimensjonen er viktig.
Kirken gir aldri opp håpet om at menneskene har ressurser til å utvikle det beste for menneskeheten. Uten håpet mister vi engasjementet og kraften i det. Å engasjere ungdommen vil være utrolig viktig for fremtiden. Og det er en religiøs driv i dette; jeg tror at Gud alltid vil samvirke med de gode kreftene i menneskeheten, sier Byfuglien.
Hun har gått opp mange nye stier, både som generalsekretær i Norges KFUK-KFUM, som Norges tredje kvinnelige biskop og nå som første kvinnelige preses (leder av Bispemøtet). Preses ble opprettet som en fast stilling da Byfuglien fikk jobben i 2011 (tidligere gikk jobben på omgang mellom biskopene).
Hun har vært en klar stemme for liturgi for likekjønnet vigsel (en sak som antakelig går gjennom i Kirkemøtet i 2016), og hun har markert seg som visepresident i Det Lutherske Verdensforbund. Hele tiden har hun klart det paradokset å være to skritt foran, samtidig som hun hele tiden har hatt det kirkelige votum bak seg. Hvordan i alle dager har hun klart det?
– Det har ikke jeg fasitsvaret på. Men jeg tror det må være en kombinasjon av mitt teologiske ståsted, mine erfaringer og den jeg fremstår som. Mange vil være kjent med meg gjennom radioandakter og som samlivsspaltist i Vårt Land.
Samtidig har jeg jo blitt overrasket over at jeg har tatt de utfordringene jeg har fått. Jeg har ikke fått noen drahjelp av egne ambisjoner eller posisjonering. Jeg har en tung ballast hjemmefra om hva som er viktig i livet. Og det viktige i livet er i alle fall ikke penger, makt og prestisje, men en trygghet i troen på Guds nåde.
Ballasten hjemmefra er mye en arv fra moren, som tok seg av seks barn da hun ble enke i ung alder. Byfugliens far var prest og døde da hun var to år. For å brødfø familien tok moren lærerutdanning i voksen alder. I tillegg var hun engasjert i menigheten.
Byfuglien beskriver atmosfæren i barndomshjemmet som en «livsbejaende kristendom med stort engasjement, men med noe religiøs sjenanse». Alle barna ble engasjert i menigheten, til morens store glede. Helga Byfuglien startet i ungdomsklubben og var 18 år da den sosialetiske vekkelsen kom i 1968. Da stod hun på Torgalmenningen i Bergen med plakat og samlet inn penger til Biafra.
– Ungdomsarbeidet i Bergen var stort på den tiden, og Ten-Sing fikk sin oppstart da. Jeg ble leder i ungdomsklubben i menigheten som var knyttet til KFUK-KFUM og fikk mye god ledertrening der. Samtidig var det ikke mange kristne i klassen, og jeg var opptatt av å ikke skille meg ut. Så jeg var på en del klassefester, ja, selv om jeg ikke hadde stor glede av alkohol…
Familiehistorien gjorde jo at vi var litt spesielle. Ikke mange hadde en sånn mor som vi hadde, som jobbet og tok seg av seks barn alene, sier Byfuglien.
Selv om jobben hennes nå handler mye om å tenke høytravende om åndelige spørsmål, sier hun selv at hun er mest opptatt av kristendom i praksis, både som enkeltpersoner og som fellesskap.