Denis Mukwege snakker med oss der han beveger seg fra operasjonssal til sykesal. Døgnet har ikke nok timer for hans kamp for å redde kvinner som krigen i Øst-Kongo har ødelagt på bestialsk vis.
Klinikken til Mukwege ble opprettet for 16 år siden. Han understreker at det sykehuset har blitt til idag, ikke er det de opprinnelig så for seg.
– Det startet med at jeg så at kvinnene i Bukavu, særlig sør i Bukavu, måtte føde under veldig dårlige forhold. Jeg tenkte det ville være en god start å opprette en fødselsklinikk som kunne gjøre enkle inngrep som keisersnitt, for å øke andelen friske mødre og spedbarn. Men, den første pasienten jeg fikk, kom ikke hit for å føde, men fordi hun hadde overlevd en gjengvoldtekt. Det var soldater som hadde voldtatt henne, og etterpå ble hun skutt i underlivet, noe som ødela henne fullstendig. Jeg trodde ikke hun ville overleve, sier Mukwege i en pause mellom to operasjoner.
Dette ble bare begynnelsen. I løpet av en måned kom det ti liknende tilfeller til Panzi-sykehuset. Etter to måneder hadde Mukwege og hans team operert 45 slike voldtektsofre.
- Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mange vi har operert. Det er mange, og antall ofre minker ikke. Kan du tro det – i forrige uke behandlet vi en fireåring! Vi har til og med behandlet babyer. Det er utrolig trist, sier Mukwege og heiser oppgitt på skuldrene. Han er sliten av det som på mange måter er en ensom kamp.
- Det er egentlig ingen som gjør noe for å stoppe denne voldsbruken – verken nasjonalt eller internasjonalt. Som om dette var et individuelt problem. Men når du ødelegger kvinner, ødelegger du nasjonen. Å ødelegge kvinner er å ødelegge lokalsamfunnet. Nå ødelegges også barn og småbarn, ting blir bare verre, sier Mukwege. Han håper fremdeles at dette en gang tar slutt, og at sykehuset igjen kan fokusere på å behandle gravide – en gruppe som også har store behov for bedre behandling. Antallet kvinner som dør i barsel er svært høyt i Kongo.
- Det vi vil, er å slutte å behandle kvinner som er utsatt for seksualisert vold, og heller fokusere på kvinner som er i ferd med å gi liv, sier Mukwege oppgitt. Han er helt sikker på at denne humanitære barbarismen kan stoppes.
- Jeg tror grunnen til krigen i Kongo er de store mineralressursene vi har i landet. Forskning viser at i alle områder der vi har rikholdig med mineralressurser, er det bevæpnede grupper. Overalt der det finnes væpnede grupper, finnes det drap, voldtekt og ødeleggelser. Jeg er overbevist om at vi kan stoppe denne volden. Det er mulig, sier han han slår håndflata i bordet.
- Du mener dette er et masseødeleggelsesvåpen?
- Det er klart det er det. Hva er meningen med å voldta et barn på to år? Disse voldtektene er ikke bare for å traumatisere barnet, men for å traumatisere hele landsbyen. På grunn av disse overgrepene flykter folk til byene der de ikke har noe. Ikke bolig, ikke mat – ingenting. Folk flykter til byene og dør der – fordi de ikke ser noen andre muligheter. De vil gjemme seg, bli anonyme. Dette er ødeleggende for samfunnet og et kraftig våpen. Overgriperne kan ta over boliger og hele landsbyer, sier Mukwege. Regntiden er startet når vi besøker det legendariske sykehuset i Kongo. Rundt oss er det grønt, vakkert og frodig. Bak en massiv kontorpult slår Mukwege oppgitt ut med hendene.
- Kan du forestille deg det – folk dør av sult i et land som er så rikt på jordbruksressurser som Kongo. Her regner det ni måneder i året, og vi har ikke mat til å fø egen befolkning! Folk dør i byene fordi de ikke tør å bli i landsbyen og dyrke jorda. Kongoleserne blir interne flyktninger – uten noen rettigheter. De får verken hjelp fra regjeringen eller det internasjonale samfunnet. Mange flykter til storbyen der den fredsbevarende FN-styrken MONUSCO er utstasjonert, i håp om at det skal gi dem en viss beskyttelse.
Nå må vi stå opp mot dette. Verden må vise at vi ikke kan akseptere voldtekt som våpen. Om vi kjemper mot kjemiske våpen, hvorfor ikke kjempe mot voldtekt som våpen? Noen ganger spør jeg meg selv om vi ikke ødelegger vår egen humanitet ved å akseptere at kvinner bli ødelagt på denne måten, sier Mukwege.
- Vi må stå sammen mot dette, for voldtekt ødelegger ikke bare kvinnene, noe som er ille nok i seg selv, men det ødelegger hele samfunnet. Langtidseffekten av voldtekt er at seksuelt overførbare sykdommer spres i samfunnet, som hiv og aids. Dermed dreper de ikke bare én person, men menneskene rundt personen og den neste generasjonen, sier Mukwege.
Legen mener at for å stanse dette trenger vi kunnskap om hvordan seksualisert vold ødelegger mennesker mentalt, psykisk, sosialt og økonomisk. Kunnskap om hvordan barn som er født etter en voldtekt stigmatiseres. Uskyldige barn som ekskluderes fra samfunnet. Mødre som ekskluderes sammen med barna, og mødrene selv som ekskluderer seg og barnet.
- På Dorcas hus har vi barn uten familie, ekskludert fra samfunnet. Slik har det vært i 20 år. Dette må vi forstå for å kunne handle. Å tilbakeføre disse barna til samfunnet er utrolig viktig. De kommer til meg og forstår ikke hvorfor andre kaller dem for "slangebarn" eller "opprørsbarn". Vi har begrenset kapasitet – og nå støtter vi på ulike måter, mellom tre og fire tusen barn født etter overgrep. De er psykologisk skadet og utgjør en trussel for samfunnet. Vi må tilbakeføre dem, og de må lære å lese og skrive. Når jeg ser ødelagte barn - barn som er like gamle som mine egne barnebarn, lurer jeg på hvor rettferdigheten i dette er. Hvor går vi fra dette?
- Hvor henter du mot til å fortsette?
- Jeg tror løsningen vil komme fra kvinnene selv, som sloss for sine barn og sin familie. Kvinner som jobber for én dollar om dagen for å kunne sende barna sine på skolen. Disse kvinnene er utrolig sterke og jobber hardt for å endre sitt og familiens liv til de bedre. Disse kvinnene gir meg mot til å fortsette. Kongos kvinner er fremtiden for Kongo, og når de tar over, vil alt bli annerledes, avslutter Mukwege.
Gi en sjeldent sterk og viktig leseopplevelse i gave, og støtt Kirkens Nødhjelps arbeid for voldtatte kvinner og kamp mot kjønnsbasert vold i Øst-Kongo!