Kirkens Nødhjelps blogg

Botswanas mørke side

Etter å ha bodd i Det sentrale Kalahari i Botswana i tusenvis av år ble San-folket tvangsflyttet. Selv om de har høyesterett på sin side, så nekter fortsatt regjeringen å la dem flytte tilbake. Historien om San-folket er en skamplett i Botswanas historie.

Barn leker i landsbyen som hovedsaklig bebygges av urbefolkningsgruppen San. Foto: Håkon Lislerud.

– Central Kalahari Game Reserve (CKGR) er ment for dyr, og ikke for mennesker, sa Festus Mogae i 2002. Da var han president i Botswana, og kort tid etter at Mogae hadde sagt det han sa, så ble San-folket tvangsflyttet fra CKGR.

Får juridisk støtte – blir likevel tvangsflyttet

Botswana blir ofte fremstilt som et vellykket mellominntektsland land i Afrika, som ved hjelp av en skandinavisk velferdsmodell har skapt et samfunn der inntekter fra diamantsalg sikrer tilgang til både skole og helsetjenester for befolkningen.

Men dette bildet blir litt annerledes hvis man ser på hvordan San-folket har det. San-folket er en urfolksgruppe som utgjør rundt 60.000 personer, og som bor i de mer fjerntliggende delene av Botswana. Historien til dette folket i det sørlige Afrika er en historie med overgrep og forfølgelse.

San-folket har bodd i Det sentrale Kalahari i tusenvis av år. Og selv om de har fått juridisk støtte i form av en dom fra høyesterett i 2007, så har regjeringen i Botswana nektet dem å flytte tilbake igjen. Nå ser det imidlertid ut til at regjeringen i Botswana har kommet på bedre tanker.

Tradisjonell dans hos san-folket rundt bålet om kvelden San-folket i Kalahari viltreservat kjemper for at de skal få bo og jakte på forfedrenes jord. Foto: Håkon Lislerud.

Mange San blir diskriminert

Botswana er et land som ikke anerkjenner urfolk som en egen gruppe, og mange San har jobbet på slavelignende kontrakter på de store kveggårdene. Tradisjonelt har de hatt lavere utdannelse siden de må flytte på internat i ung alder og fordi de ikke undervises på sitt eget morsmål.

Tilgang til helsetjenester har også vært begrenset i de områdene hvor San holder til. Botswana har nektet dem å uføre tradisjonell jakt, og det dukker stadig opp nye gruvelisenser i områder som tradisjonelt har vært bosatt av San.

I 2002 ble rundt 1.500 mennesker fra San-folket tvangsflyttet ut av Central Kalahari Game Reserve, der de altså hadde bodd i tusenvis av år. Året etter ble nye 3.000 San tvangsflyttet fra Western Sanveld, uten at det stod et ord om dette i avisene.

Totalt regner man med at over 12.000 San har blitt tvangsflyttet med intensjon om at de skal være nærmere tjenestene som regjeringen tilbyr. Dette skjedde i det stille, og det var svært få som brydde seg.

– Vi er alle urfolk, sier man i Botswana.

Situasjonen for San ble dessverre ikke bedre av at det ble startet en internasjonal koalisjon som skulle hjelpe de San som ble tvangsflyttet fra CKGR. Koalisjonen skulle hjelpe til med å saksøke staten slik at San skulle få landet sitt tilbake. Kirkens Nødhjelp var en av bidragsyterne til denne koalisjonen.

Håper FN-deklarasjon bidrar til endring

Men myndighetene i landet gikk dessverre helt i skyttergraven, og beskyldte San og deres støttespillere for å ville ødelegge diamantindustrien i landet. De skulle ha seg frabedt å ha noen innblanding i denne saken. Myndighetene hevdet hardnakket at dette hadde ingenting med diamanter å gjøre. I dag vet man bedre. Det er startet utvinning av diamanter i CKGR.

Kua Khweexham, foran til høyre, har kjempet lenge for at han og de andrefra San-folket i Kalahari viltreservat skal få bo og jakte på forfedrenes jord. Foto: Håkon Lislerud.

Saken gikk hele veien i rettssystemet, og i 2007 kom det en dom i høyesterett som sa at det var feil å tvangsflytte beboerne fra CKGR. Men fremdeles venter de som ble tvangsflyttet å få flytte tilbake.

Nå, nesten 14 år etter at det hele startet, så ser det ut til at myndighetene ønsker en dialog. Først og fremst er det tilgang til vann som San-folket ønsker seg inne i reservatet. Dette ble kuttet den gangen de ble tvangsflyttet. Denne gangen holder de internasjonale organisasjonene seg unna, og håper at uretten mot de tvangsflyttede San skal rettes opp igjen.

Internasjonal solidaritet gjorde det mulig for fattige analfabeter å starte en rettssak mot staten. Myndighetene har vært irritert på denne innblandingen, men vi håper nå at saken endelig kan få en lykkelig slutt.

Botswana stemte i 2007 ja til en FN-deklarasjon om urfolks rettigheter. Den deklarasjonen sikrer urfolk retten til bli hørt når for eksempel gruveindustri skal inn i deres områder. Om San får tilgang til vann, slik at de kan bo inni reservatet, så kan de kanskje endelig flytte tilbake. Det har tatt noen år, men vi får håpe at det var verdt å vente på.