Kirkens Nødhjelps blogg

Det onde er egoismens vesen

Da jeg vandret på markene sør på Vestbredden som ledsager, opplevde jeg det onde. Hyrdene på marken ble nøye holdt øye med av israelske bosettere og soldater. Hus og telt ble revet ned, og små barn kunne oppleve trakassering på skoleveien. Under oppholdet var det en bønn som gikk igjen. Det var Fadervår. I denne bønnen som Jesus selv har lært oss ber vi bønnen; «Frels oss fra det onde»

Grafitti av Banksy i Betlehem. Foto:Leif Magne Helgesen.

Vi som har bodd noen vintre på Svalbard vet hva mørket er. Mørket er ikke noe problem. Det er mye lys i mørket. Månen og stjernene som speiler seg i isen, og nordlyset som danser over fjellene. Likevel kan mørketiden og fraværet av lys være en utfordring. Når et snøskred traff midt i hjertet av Longyearbyen rett før jul gikk det over fra å være mørkt til å bli svart. Det var vondt å miste noen. Fryktelig vondt. Vi mistet det vi ikke har råd til å miste. Heldigvis var det mye godt oppe i det vonde. Det var mange som bidro aktivt i hjelpearbeidet i timene det stod på. Det er mange som viste omsorg også i ukene som fulgte.

Det vonde treffer oss på ulike måter gjennom livet. Vi opplever at noen av våre kjære går bort, vi opplever sykdom, brutte relasjoner, savn, årene som går og muligheter vi mister. Det vonde er en naturlig del av livet, selv om det kan være vanskelig å takle.

Det er en stor forskjell fra det vonde til det onde. I det onde ligger det menneskeskapte gjerninger. Vi finner det onde i maktmisbruk og overgrep, i konflikter som holder nede en part mens det gir privilegier til sine egne. Vi finner det onde i mobbing og syklig sjalusi. Det onde er egoismens vesen. Vi finner det i urettferdighet og undertrykkelse.

Grafitti fra muren i Betlehem. Foto:Leif Magne Helgesen

Det gode i det onde, fant jeg heldigvis også på Vestbredden. Da busslaster med israelere kom til den palestinske landsbyen Susiya for å demonstrere sammen med palestinerne for å verne om landsbyen, opplevde jeg det gode. Jeg opplevde det gode i palestinere som tross frustrasjonen valgte å demonstrere fredelig og forsøkte dialog i stedet for bruk av våpen. Jeg opplevde det gode ved at Gamlebyen i Jerusalem består av både muslimer, jøder og kristne. På sitt beste fungerer denne byen som en religiøs smeltedigel av ulikheter. De siste månedene har vi sett at dette bildet trues av knivstikking og militære henrettelser på åpen gate.På Vestbredden traff jeg det onde i øyne som lyste av hat og i den store forskjellsbehandlingen mellom palestinere og israelere. Jeg finner også det onde i alle de som støtter den ene side uten å forholde seg til de klare humanitære overgrep som finner sted rett foran våre øyne.

På Svalbard er vi i perioder truet av værets ekstreme krefter og en isbjørn vi må verne oss mot. Likevel er Longyearbyen et fredens sted og dermed et drømmested for alle de som opplever mennesker som trussel mot sine liv.

Det gir noen perspektiver.