Kirkens Nødhjelps blogg

Et liv uten Gud

Selv om jeg hadde sett bilder og hørt andre fortelle om forholdene, så sank hjertet da jeg kjørte inn mot Olympic Village. Er dette Europa i 2016? Lever folk virkelig slik?

Cornelia Disca jobber på et "After School project" som Kirkens Nødhjelp sammen med partnere driver.

Reisen startet egentlig i Oslo, for daglig går jeg forbi 20-30 rom hver dag på vei til jobb. Etter mange år kjenner jeg flere av dem igjen. De kommer med noen måneders mellomrom, setter seg på sine vante plasser og blir noen måneder. Med en pappkopp og et barnebilde, eller en krusifiks foran seg. Time etter time. Dag etter dag. Avisene forteller at de bor under broer. I parken der jeg bor i Drammen slo de seg ned i en paviljong. Det skjer her i «verdens rikeste land»: Der selv sykepleiere som er alenemødre betaler 40 prosent skatt for å opprettholde verdens beste velferdsstat. Der 17 kvadratmeter på Bjølsen i Oslo koster to millioner kroner, og der det knapt finnes en ungdom uten den nyeste smarttelefonen. Verdens ulikhet og urettferdighet er uforståelig.

Hvorfor?

Journalister er plagsomme venner å ha. Det ligger i ryggmargen å spørre og grave: «Hvorfor» er det store spørsmålet. Nysgjerrigheten er som regel større enn høfligheten, og man har lært seg å stille de spørsmålene som ingen andre tør – eller orker – å spørre. Romfolkene blir ikke usynlig for meg ettersom årene går. De blir mer synlige. Selv om jeg ikke kan snakke med dem, kjenner jeg vanene deres. Jeg vet hvor de samles før og etter «jobb». Jeg går forbi når de samles og lager «middag». Jeg ser hva de kjøper på matbutikken. Jeg starter jakten på gode svar der akademikere normalt starter – i forskningsrapporter.

FAFO kom nylig med en fersk rapport om norske tiggere? I enkelte landsbyer i Romania kommer størstedelen av pengene i romfamilier fra nettopp tigging i Skandinavia. 70 prosent av tiggerne i Oslo hadde vært her tidligere, og gjennomsnittlig inntekt for tigging og flaskeinnsamling er 250 kroner dagen. Pengene de klarer å spare brukes på familien hjemme i Romania, eller på mat, klær og medisiner. FAFO konkluderer også med at de kommer tilbake igjen: «There have been concerns expressed that if Romanian migrant street workers are given money, help and support in Scandinavia, more of them will come, and once having arrived, they will not leave again. There is much to support such a claim.»

Romania er et av Europas fattigste land. Antakelig det fattigste. Og rom er nederst på rangstigen i Romania. De færreste av dem bor skikkelig, spiser skikkelig eller har en tilknytning til arbeidslivet. De lever av offentlig støtte, og av de pengene de klarer å karre til seg gjennom dagarbeid og tigging.

Alt dette er bakgrunnen for at jeg ba om et møte med sjefen for å spørre om å få reise til Romania. Vi har jo prosjekter der som i hvert fall leserne av Kirkens Nødhjelps magasin bør ha kjennskap til….

Fem store fjøs

Jeg bor i Roman-regionen hos en av partnerne våre, en Fransiscanerorden som driver et senter for rombarn med bistand fra Kirkens Nødhjelps. De henter dem med buss, gir dem undervisning, mat, klær, en dusj og mye respekt og omsorg. Noen av romforeldrene får arbeidstrening der, et par av dem har fått en fast jobb ved gartneriet som fransiscanerne driver. Mange av dem kommer fra «Olympic Village» (det er fransiscanerne som har omdøpt «boligene» til noe som klinger bra), der fransiscanerne driver en helseklinikk med penger fra Kirkens Nødhjelp. Å jobbe med romfolk er ikke en jobb for de utålmodige, sier fransiscanerpersten Lucian Bobarnac.

- Det første vi lærer barna er å kaste søppel i søplebøttene og hilse pent på lærerne. Så tar vi det sakte derfra. De opparbeider gode vaner her, men når de kommer tilbake til Olympic Village, så tar de etter foreldrene, sier Bobarnac.

Da leilighetene de bodde i under kommunisttiden ble privatisert på 90-tallet, ble romfolket kastet ut og plassert i fem store fjøs fra kommunisttiden. 900 mennesker bor deg i dag – 350 av dem barn.

Et sjokk

Det var et sjokk å komme til Olympic Village. Rundt fjøsene er det bare gjørme, innenfor er det rått og kaldt. Stemningen er lettantennelig, og noen foreldre velger å ha barna inne i «leiligheten» mesteparten av tiden, for å unngå at de blir angrepet og skadet. Jeg hadde forestilt meg at de i det minste var venner og at folkene som bor her holdt sammen mot alle som diskriminerer dem, men realiteten er at romfolk fra ulike klaner, familier og religioner er samlet i disse trøstesløse omgivelsene.

Fjøsene er inndelt i «leiligheter» som består av to små rom, men mange av dørene er ødelagte og beboerne lever i frykt for at en ruset nabo skal ta seg inn og skape uhygge. En mor jeg snakker med sier at hennes største drøm er å flytte til byen. Hun er antakelig den mest ressurssterke i Olympic Village, både hun og mannen har tilknytning til arbeidslivet, og hun viser stolt frem ovnen hun har laget med egne hender. Den er stor som en peis og brukes både til matlaging og til å varme opp leiligheten. Ungene hennes er på ettermiddagsundervisning hos fransiscanerne.

Den lille familien gjør alt de kan for å slippe ut av stigmaet. Men, veien ut av Olympic Village er lang. Arbeidsgivere vil ikke gi dem kontrakt når de hører hvor de bor, og det sitter langt inne for bankene å gi dem lån, selv om de klarer å fremvise en arbeidskontrakt.

– Jeg har hørt om noen som har kommet seg ut av Olympic Village, sier mannen hennes optimistisk. Han er en av de med fast jobb i gartneriet som fransiscanerne driver.

Verdifulle skoletimer

For meg er det en lettelse å komme seg ut av Olympic Village og tilbake til senteret, der rombarna er fullt opptatt med undervisning i klasserommene, eller med å tegninger i barnehagen. Her kan barn få være barn. I skolegården har fransiscanerne geiter og kaniner som barna kan klappe, og i timene rekker de ivrig opp hendene for at læreren skal velge dem til å svare.

Jeg ble varm om hjertet da jeg ble med for å hente barna og så hvor glade de var for å se læreren. Det var fint å se hvordan de formelig krøp opp i fanget hennes og fortalte om ting som hadde skjedd siden sist. Det er som en vanlig hverdag i Norge, sett bort fra da Lucian tok ut en av de skitneste barnehagebarna for å gi ham en etterlengtet dusj. Og jeg husker appetitten til barna da de ble servert det kanskje eneste skikkelige måltid i løpet av dagen.

Det tar fem timer med tog fra Roman til Bucuresti, der jeg skal ta flyet hjem igjen. Togturen er en tidsreise man ikke skulle tro man ville oppleve i Europa. Langs toglinjene er det en jevn strøm av mennesker til og fra daglige plikter – til fots. Folk og varer fraktes med hest og kjerre. Landskapet er flatt, bestående av dyrkbar mark og falleferdig, kommunistisk arkitektur. Utkikksposter, rustne tankser og annet militært materiell står gjenglemt bak nettinggjerder. Toget rusler sakte gjennom landskapet, og flyet tar meg hjem til min egen tid.

Gi eller ikke gi?

Oslo bader i sommersol. Stadig flere rom er kommet til i gatebildet. Tidsoppfatningen min er forstyrret, jeg ser dem i sin egen tid, sittende som om de var i Roman. Som om de kom fra Olympic Village og ikke fra et telt i en park i Oslo eller Drammen. De lever her som de lever der. De bor dårlig, spiser dårlig, lever fra hånd til munn. Antakelig er de som kommer hit de samme som fremdeles tør å håpe på en bedre fremtid. De som tør å håpe på penger i koppen som kan brukes til bedre levestandard hjemme.

Men bør jeg gi? FAFO konkluderer med at man da skaper et marked slik at de kommer igjen og igjen. Lederen i romorganisasjonen jeg snakket med i Bucuresti ville ikke ha gitt, fordi hjelpen ikke er bærekraftig. Det er jeg enig i, for jeg har sett hjelpen vi gir i Roman, en hjelp som faktisk er bærekraftig. Men, likevel? Akkurat dette spørsmålet fant jeg ikke svar på i Romania, i rapporter eller andre steder. Så jeg slenger noen småpenger i koppen – av og til.

Kirkens Nødhjelps fotograf Lucian Muntean var i Olympic Village et par uker etter meg. Han snakker romani og kunne gjøre en mye bedre jobb enn meg til å vise hvordan de faktisk lever i disse trøstesløse omgivelsene. Se filmen her.

 

Del innlegget

 
Facebook