Kirkens Nødhjelps blogg

Full pott i lotto!

Denne sommeren har jeg hatt ferie. Det er et privilegium å være i arbeid. Det er også et privilegium å ta fri når solen varmer hav og land. Mange har klagd på været i sommer. Etter ti år på Svalbard har jeg sluttet å bli værsjuk. Det skal mer til enn noen dager med gråvær og regn for at jeg klager på været.

Midtsommersfeiring i Skåne. Foto: Leif Magne Helgesen

Jeg har besøkt venner i noen av våre naboland denne sommeren. Det var en varmetopp da jeg feiret midtsommers i Skåne. Vi gikk i tog med det svenske flagget. Til musikken fra et par fioliner og et trekkspill ble det dans rundt den blomsterpyntede sommerstangen. De fleste av oss var hvite både av manglende sol og av gener, men hyggelig var det også å se noen av våre nye nordboere som tok del i festen. Krigen i Syria har gjort sine inntog av flyktninger som søker ly i vår nordiske skjærgård.

Jeg har selv vokst opp i et annet land. Der var de fleste rundt meg brune i huden, mens jeg var hvit. I begynnelsen snakket jeg bedre det lokale språket, enn jeg snakket norsk. I dag er det lite av det gassiske språk tilbake i meg.

Barn på Madagaskar. Foto: Leif Mange Helgesen.

Jeg ble født i byen Antsirabe på Madagaskar. Noen få uker etter fødselen gikk ferden videre til østkysten av den afrikanske øya. Mine lekekamerater ble barna i landsbyen. Tidlig om morgenen kunne jeg snike meg ut av huset og ned i landsbyen for å spise varm ris hos gamlepresten. Han var så gammel at det vokste mose på han. Som landsbyens eldste var han en respektert mann som også tok i mot oss barn.

Mine lekekamerater hadde en fremtid som bestod av muligheten for å få noen rismarker, et par kyr og høner hvis de var heldige. Det var få av mine barndomsvenner som ville få sjansen til utdannelse utenom den obligatoriske skolen. Noen familier hadde mat og arbeid, men ikke mer enn det som var absolutt nødvendig. Andre manglet det mest avgjørende for å overleve. Hver frokost kunne det sitte mellom ti og femten tiggere på trappa utenfor huset vårt. De fikk alle en boks med ris før de gikk videre til andre som hadde mer enn de selv trengte.

Rismarker i innlander på Madagaskar. Foto: Leif Magne Helgesen.

Som barn vant jeg i lotto. Jeg fikk et nummer skrevet inn i et land hvor jeg aldri hadde vært. Jeg fikk et personnummer i Norge. Det gav meg et rødt pass som gav meg friheten til å reise nesten over alt. Det gav meg også skolegang og muligheter til å gå videre på det jeg ville og kunne. Valgfriheten var enorm. Tilgangen til mat og helsetjenester har vært ubegrenset i mitt liv. Jeg har kunne surfe på mine foreldres arv gjennom de goder som mitt personnummer har gitt meg. Mine lekekamerater fikk ikke de samme mulighetene.

Verden er ikke rettferdig. Noen trekker riktige lottotall som barn. Andre vokser opp i fattigdom og onde konflikter. Ofte har jeg undret meg over hva det gjør med barn som vokser opp uten nok mat på bordet til å hindre at de går sultne ut i dagen. Og hva gjør det med barn som opplever at det er uttrykt å legge seg om kvelden. Det finnes ikke et barn som er vinner i en krig. De er alle tapere i de voksnes konflikter.

Alle barn bør få mulighet til mat og drikke, og et fredelig sted og vokse opp. Alle barn burde vinne i lotto!

Del innlegget

 
Facebook