Kirkens Nødhjelps blogg

hvordan trøste et barn?

– Mamma, jeg får ikke sove. Datteren min kommer tassende ut av soverommet. Det er vanskelig å finne roen i den uvante sommervarmen. Mens jeg bærer fireåringen i seng, går tankene mine til en annen mamma, en annen datter – midt i tørken i Etiopia. Får de sove i natt?

Amina Adem med datteren Nabiya (2) på armen. Foto:Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

Jeg tenker på Amina, som bekymrer seg dag og natt for hvordan det skal gå med den syke toåringen sin. Jeg tenker på Robda, som bare har ugress å gi til ungene sine og som ikke vil tenke på hva som vil skje med det nye barnet som nå vokser i magen hennes. Jeg tenker på Asiya, som ikke har nok melk til de små tvillingene sine fordi hun knapt spiser selv. Og jeg tenker på Momina, som sørger over den døde veslejenta si.

I Etiopia lider barn, kvinner, menn og dyr under den verste tørken på 50 år. Avlingene har tørket bort, i to år har det dyrebare regnet sviktet menneskene som er avhengige av fruktbar jord for å overleve. Midt i krisen står de mest sårbare, de som tåler minst og rammes hardest. Barna. Små mager som ikke har vært mette på to år, har ingenting å stå imot med når skittent, farlig vann er det eneste som finnes for å lindre tørsten.

Mødrene jeg møtte øst i Etiopia i mai, har andre bekymringer enn de jeg møter i min mamma-hverdag i Oslo. Jeg stresser avgårde til barnehagen, haster videre til guttungens fotballtrening og lurer på om ungene får i seg nok fisk. Jeg kan bare ane hvordan det må være å måtte legge barna sine med tom mage kveld etter kveld. Jeg klarer knapt å forestille meg fortvilelsen over å måtte gi ungen din forurenset vann du vet gjør henne syk. Hvor fjern er ikke tanken på å måtte koke ugress for at barna dine skal få dempet sulten?


Tvillingbarna til Asiya Mume blir målt under en helsesjekk i Meta, East Hararghe. Foto:Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp

Vi deler ikke de samme utfordringene i hverdagen, de etiopiske mødrene og jeg. Men det vi deler, er kjærligheten til barna våre, og smerten vi føler når ungene ikke har det bra. Ømheten vi kjenner når vi stryker en febersvett panne. Varmen vi kjenner når en liten, utmattet tass sovner i mammas fang etter å ha grått i en time.

Tanken på å miste et barn, er ikke til å bære. For mange av mødrene på den etiopiske landsbygda, er det en del av livet. Hvor mange barn har du, spør jeg. Jeg har født 11 barn, svarer Amina. Fem barn har hun mistet. To av dem døde som følge av den store tørken i 1984. Nå sitter det en slapp, gråtende toåring på armen hennes. Den lange tørken har vært hard mot lille Nabiya. Matmangel og farlig vann har gjort jenta syk, og nå klarer hun ikke å ta til seg næring. Jeg er så bekymret for henne, sier Amina. Og når jeg ser hvordan hun rugger datteren sin, stryker henne over ryggen for å stilne den vonde gråten, kjenner jeg igjen angsten over at noe skal skje med barna. Den angsten alle foreldre kjenner på, og som sniker seg på fra det øyeblikket du skjønner at dette lille mennesket, det får frem noe i deg som ingenting annet du har opplevd før.

Jeg tenker på mødrene i Etiopia. De lurer ikke på om ungene får i seg nok fisk. De lurer på hvordan de skal klare å gi barna sine mat neste dag. Hvordan berger du barnet ditt gjennom en tørkekatastrofe? Hvordan trøster du fireåringen din når han våkner av en skrikende tom mage om natta og du ikke har noe å gi han?

Jeg vet at Amina snart kan gi barna sine rent vann. Kirkens Nødhjelp skal reparere det ødelagte vannsystemet i landsbyen, og det skal renne livreddende, rent vann fra pumpen like ved Aminas hus. Det er godt å tenke på. Men jeg vet også at vi ikke klarer å hjelpe alle, og for noen kommer hjelpen for sent. Når jeg kryper opp i sengen til datteren min hjemme i Oslo, stryker henne over håret og synger henne i søvn, kjenner jeg på takknemligheten over å få lov til å gjøre akkurat det. Og så tenker jeg på Amina og vesle Nabiya, på armen til mammaen sin. Får hun sove i natt? Hvordan trøster du et sultent barn?

Les mer om vårt arbeid i Etiopia

Del innlegget

 
Facebook