Kirkens Nødhjelps blogg

Motstrøms

Jeg sa opp jobben og dro til Juba i Sør-Sudan. Det har streifet meg at jeg kanskje kunne valgt enklere løsninger.

Jeg kunne jo ha surfet inn til pensjonsalder, kost meg på hylla (terrassen) i Grefsenkollveien og sikret pensjonen i det som egentlig var en god stilling i Human-Etisk Forbund. Men hvis man har et stort engasjement for en sak eller et land; hvis man ønsker å kjenne litt på verdens realiteter - som det jo er lite av i Norge, og hvis man kanskje ikke er skrudd sammen helt A4, – vel, da er dette et alternativ.

Mine leieboere fra Litauen hadde tydelige problemer med å forstå at en nordmann dro til Sør-Sudan. Når hele verden vil til Norge – og mange med livet som innsats, så drar noen motsatt vei? Afrika har jo et rykte om fattigdom, sykdommer, krig. Ufattelig lidelse og brutal vold. Men når du kommer hit møter du mennesker som er vennlige, omtenksomme og utrolig høflige. Du blir ydmyk over denne generøsiteten. De hilser, omfavner deg, småprater, holder hendene dine, ser deg i øynene og smiler til deg med hele seg. Det føles aldri påtatt, mer som velutviklet sosial kompetanse.

Nær livet

Det er vanskelig å være uberørt over størrelsen, naturen og stjernehimmelen i Afrika. Og du kommer tett på liv, død, sykdom, sorg, sult, kjærlighet. I Nyala i Darfur kunne vi sette oss ned i wahdien og betrakte himmelen som gikk fra dag til natt. Den brennende sola som hadde stått urørlig og nådeløst på himmelen hele dagen og fått trærne til å gråte og selv steinene til å rope etter hjelp. Når sola endelig dør i et blodrødt crescendo i ørkensanden, var det som om livet kom tilbake. Kanskje var den svake brisen en innbilning, men det fløyelsmyke mørket gjorde det plutselig lettere å puste. Det føles som du er nær livet selv.

Alle mot alle

9. juli 2011 ble Sør-Sudan en egen stat. Ingen skal påstå at det var en lett fødsel. Tiår med borgerkrig, to millioner døde og fire millioner internt fordrevne flyktninger. Det var arabere versus sorte afrikanere, muslimer mot kristne, det rike og utviklede nord mot det fattige sør, farmere mot nomader, demokrati versus diktatur, sekularisme kontra teokrati, nord mot syd. Slik kunne man sikkert fortsette helt til det blir tydelig at krigen, i likhet med landet, ikke er én men mange – og at et brutalt økosystem er i stand til å generere en rekke nye grunner til å slåss uten at det derved gir grunn for å kvitte seg med de andre.

SPLM er den dominerende faktor i Sør-Sudans politiske landskap – ja SPLM er egentlig synonymt med Sør-Sudan og regjeringen. Men det er ikke alltid enkelt å konvertere et militært hierarki til en demokratisk, politisk organisasjon. Skal man til topps i dette hierarkiet må man skilte med militære grader og krigserfaring - og det korresponderer ikke nødvendigvis med individuell egnethet i politikken eller med demokratiske verdier. Det som startet som en politisk maktkamp mellom Salva Kiir (presidenten) og Riek Machar etter at sistnevnte ble sparket som visepresident, eksploderte i voldshandlinger i Juba 15. desember 2013. Og som så ofte i Sør-Sudans historie får stridigheter fort en etnisk dimensjon hvor Kiir tilhører den største stammen i Sør-Sudan, Dinkaene, mens Machar er Nuer.

Det har vært en rekke fredsinitiativer og fredsavtaler etter hendelsene i desember 2013. Det internasjonale samfunn presser på, truer med boikott og sanksjoner, men det er lite og langsom fremdrift. Samtidig er statskassa ganske så støvsugd og økonomien er nær ved å kollapse. Kanskje var man ikke klar for selvstendigheten? Kanskje skulle man tatt andre grep? En reboot som vi sier på dataspråket. Men her finnes ingen quick-fix.

Del innlegget

 
Facebook