Blogg-liste
Sør-Sudan – En varslet katastrofe
Sør-Sudan er innelukket inne av Nuba-fjellene i nord, en ørken i nordvest, den etiopiske høysletten i øst og de store Afrikanske skogene i vest og sydvest. Landet har et av verdens største våtmarksområder som er nesten helt uten infrastruktur – det finnes knapt et mer utilgjengelig land enn Sør-Sudan.
Sør-Sudan er nesten dobbelt så stort som Norge. I regntiden er veiene ufremkommelige og flystripene ofte et gjørmehull. Befolkningen er beregnet til å være et sted mellom seks og ti millioner - og det sier det meste om de flytende omtrentligheter som kalles statistikk i Sør-Sudan.
Antall språk og dialekter varierer mellom 100 og 400 og de tilhører hamittisk, semittisk, nilotisk, bantu og andre språkgrupper. Hvis du har litt problemer med nynorsk i gamlelandet, kan du bare glemme å forstå språksituasjonen i Sør-Sudan. Det er antatt å være 50 etniske grupper, og så mange som 600 stammer, klaner og sub-klaner.
Verdens største sump
Kanskje har elven - den hvite Nilen - vært avgjørende for hvordan dette samfunnet har utviklet seg. Verdens største sump er skapt av Nilens årlige flom og av regntidens skybrudd. Når Nilen flommet utover det flate slettelandskapet måtte folk og kveg bevege seg milevis til nærmeste høyde. Og når vannet trakk seg tilbake flyttet folk og kveg etter. Kunne man ikke bare temme elven slik de gjorde lenger nord? Det flate landskapet gjør bygging av demninger til en ualminnelig krevende ingeniøroppgave - selv i dag. Baklandet i sør ble isolert, og uten kontakt med andre regioner.
Det er så store kontraster å finne mellom folkene langs Nilen – helt i nord finnes en av de aller eldste statsdannelser i verden, lenger opp i elven er de afrikanske kongedømmene, og på den etiopiske høysletten finnes det eldgamle keiserdømmet ved den blå Nil. Motsetningen til det nærmest statsløse Sør-Sudan har sugd til seg utallige sosialantropologer gjennom årene. Nilotene ved Nilens bredder er ofte beskrevet som anarkistiske samfunn. Kanskje ikke det beste grunnlaget for dannelsen av staten Sør-Sudan.
På jakt etter slaver
Man kan spørre seg hvordan dette utrolige mangfoldet ble en region eller land. Det var det Ottomanske riket, representert ved Mohammed Ali i Egypt, som åpnet opp baklandet i syd i det 19. århundre. Ikke akkurat som venner eller brødre, men for å hente slaver og elfenben. Blodig og brutalt. Islamske riker trengte slaver, men de måtte hentes blant de vantro. Og det fant man sør i Sudan. Kilder sier at 10-12.000 slaver brukte å bli sendt til Egypt hvert år, og Khartoum var på et tidspunkt verdens største slavemarked.
Britene (fra 1898) behandlet på mange måter Sør-Sudan som en egen koloni. De har naturligvis fått skylden for det meste som gikk galt i Afrika, men britenes medvirkning til senere tragedier skal ikke overvurderes. Sør-Sudan levde på mange måter utenfor enhver statsdannelse, og britene var egentlig ikke veldig interessert i denne sørlige delen.
Man åpnet opp for misjonærer, men det var mer for å hindre at islam spredte seg sørover fra Khartoum. Som Douglas Johnsen har argumentert – borgerkrigene i annen halvdel av det 20. århundre var ikke noe uheldig biprodukt av en forvirret avkolonialisering, men av en rekke årsaker befestet gjennom det 18. og 19. århundre; utbyttingen fra Khartoum; hærens grep over politikk og økonomi; individuelle ambisjoner på tvers av regionale interesser og sentralmaktens brutale utnyttelse av ressursene i sør.
En ventet katastrofe
Etter den 2. verdenskrig ble det tidlig klart at Sudan ville få sin uavhengighet. På en konferanse i Juba i 1947 ble det også klart at britene ønsket at det sørlige Sudan skulle være en del av den nye staten. Juba konferansen skulle bane veien for at også representanter fra det sørlige Sudan skulle involveres i uavhengighetsprosessen. Slik skulle det ikke gå. Den nye staten skulle i realiteten bli overlevert en liten elite i Khartoum og Omdurman basert på en arabisk og islamsk karakter. I Khartoum hersket det liten forståelse for landets todelte politiske og sosiale karakter. Svaret var gjerne «Arabisation» og «Islamisation».
I 1955 gjorde the Equatorial Corps opprør i Torit. De nektet å bli forflyttet til nord og etter harde kamper forsvant mesteparten av styrken inn i bushen. Dette var begynnelsen på en opprørshær og en borgerkrig som skulle strekke seg over flere tiår. En lederartikkel i en avis sa det slik: «It is the first time that Southerners openly displayed, in bullet and blood, their pent-up anger and political frustration with their colonizers: The British, the British-favored northern Sudanese Arabs and their Egyptian surrogates».
Ingen god begynnelse på uavhengigheten I 1956.
