Kirkens Nødhjelps blogg

«The Beauty of Nuba»

De store krisene i Afghanistan, Syria, Irak kjenner de fleste til, fordi verdenssamfunnet og media retter oppmerksomheten dit. Men hvem husker de glemte krisene? For fem år siden måtte Kirkens Nødhjelp trekke seg ut av Nuba-fjellene fordi en konflikt brøt ut, og vi har ennå ikke kunnet vende tilbake.

Når jeg tenker på Sudan er det farger, bilder og stemninger som dukker opp. Nilen som renner gjennom det tørre ørkenlandskapet, kamelene som dukker opp i horisonten når man kjører milevis gjennom ørkenen, de fargerike markedene med sko, stoffer, ris, klær, krydder og frukt.

De mange små «pop-up»-stedene i et veikryss, eller på gata hvor en kopp varm te med smaken av mint og mye sukker kan nytes på en liten plastikkstol i skyggen av et tre. Jeg tenker på alle mennene som gikk kledd i sine hvite, lange «jalabiyaer» og alle kvinnene i sine fargerike, tradisjonelle «tubs».

I skyggen av en statsdannelse

Sudan er et ørkenland hvor gradestokken kan stige til over 50 grader på det varmeste, men det er også et ordtak som sier at «Sudan ikke er varmt bare på grunn av klimaet, men også på grunn av de varme, gjestfrie menneskene.» Når jeg tenker på Sudan, tenker jeg derfor også på alle de flotte menneskene jeg møtte. To av dem var to unge kvinner på veien i Nuba-fjellene i Sør-Kordofan, og bildet jeg tok av dem gav jeg navnet «the beauty of Nuba». Sør-Kordofan ligger i Sudan på grensen til det som nå er Sør-Sudan, men den gangen var det fortsatt ett land.

Fredsavtalen mellom regimet i Khartoum og opprørsbevegelsen i sør ble undertegnet i 2005. En del av avtalen var at det skulle gjennomføres en folkeavstemning som skulle bestemme om Sør-Sudan skulle bli et eget land. I juli 2011 ble Sør-Sudan opprettet som en selvstendig stat med vår egen kronprins og mange av verdens statsledere til stede.

Jeg var også heldig å få være der på tribunen, og oppleve den helt spesielle stemningen og forventningen som søringene hadde til det å bli et selvstendig land. Men i Nuba-fjellene i Sør-Kordofan, litt lenger nord, var stemningen særdeles dårlig. Mange av dem hadde kjempet sammen med søringene under den lange borgerkrigen. De hadde også forventninger om å få bli del av Sør-Sudan, eller i det minste få et mer lokalt selvstyre selv om fredsavtalen var klar på at Sør-Kordofan var - og ble - en del av Sudan.

Kirkens Nødhjelp måtte trekke seg ut

I årene etter fredsavtalen, var det et gryende håp i Nuba-fjellene om at freden ville vare, og at tiden endelig var kommet for å bygge en ny fremtid. Etter mange år med blodig borgerkrig, dårlig tilgang til skole, helsetjenester, mat, vann - og ikke minst dårlig sikkerhet, skapte årene med fred en spire av håp. Kanskje ville freden vare.

Men slik gikk det ikke. I juni 2011 brøt det ut ny konflikt i Nuba-fjellene. Kirkens Nødhjelp måtte trekke seg ut og stoppe arbeidet i området som ble okkupert av opprørsbevegelsen, og vi har ennå ikke kunne vende tilbake. Fem år senere pågår fortsatt konflikten i Nuba-fjellene, men hvem hører om det?

De store krisene i verden i Afghanistan, Syria, Irak og Sør-Sudan kjenner de fleste av oss, men hvem snakker om de glemte krisene, slik som den i Nuba-fjellene i Sør-Kordofan?

Mange mennesker fortsetter å lide på grunn av krigen som pågår. Vi vet at oppmerksomhet hjelper, i hvert fall noen ganger. Og jeg lovte de unge kvinnene at vi ikke skulle glemme dem. Det har jeg heller ikke gjort. Jeg tenker ofte på dem og lurer på hvordan det har gått med dem; om de fortsatt er i live, om de har fått skolegang eller giftet seg og fått barn. Eller om de er en av mange som har mistet livet som følge av konflikten. Jeg håper også at de som har makt og innflytelse til å påvirke partene til å finne fredlige løsninger heller ikke har glemt.

For vi må ikke glemme «the Beauty of Nuba».

Del innlegget

 
Facebook