Kirkens Nødhjelps blogg

Forskjellen mellom liv og død

Det er en underlig form for stillhet da de somaliske kvinnene setter seg oppå de store sekkene med ris og maismel. Den første hjelpen de i det hele tatt har fått etter at ekstremtørken rammet en allerede hardt prøvet befolkning. Som om de ikke helt våger å tro på at de faktisk har fått mat for den neste måneden til seg og sine familier.

Sakte men sikkert brer imidlertid lyden seg. Lyden av glede og latter, ord og setninger om lettelse og takknemlighet. Halvtimen senere, i et av de spinkle teltene i den samme lille landsbyen Uusgure, sitter en helt utmattet kvinne med sine barn rundt seg. Og det er helt stille.

– Hadde vi ikke fått denne maten nå, ville alle barna mine vært døde innen kort tid. Jeg har allerede mistet to, sier Buha Hussein Ahmed og stryker den lille over håret. Jeg spør hvor gammel babyen hennes er? Datteren min er to og et halvt år, svarer hun og ser på meg med fortvilelse i øynene. Og jeg føler meg umiddelbart som en idiot. I fanget har hun ikke en baby, men en totalt utmagret og nær døende jente med navnet Farhiya – det muslimske ordet for «glad».

6,2 millioner somaliere er i skrivende stund truet av akutt matmangel. Av sult, sykdom og død. -Hvordan er det der? spurte min kjære der hjemme meg på telefon et par dager etter at vi kom til dette brunsvidde ørkenlandskapet. Helt forferdelig, svarte jeg.

I 12 år har jeg dokumentert sult, naturkatastrofer, krig og kriser for Kirkens Nødhjelp. I de aller verste tilfeller av nød og lidelse har jeg samtidig hatt privilegiet det er å få se og oppleve på nært hold at hjelpen kommer fram. Jeg har møtt så mye tapperhet og ukuelig livsvilje. Så mange, som ofte bokstavelig talt, karrer seg opp fra ruinene av et liv som en gang var. Så også her i Somalia. Men jeg har aldri før sett så mange barn på ett og samme sted - så til grader utmagrede, syke og døende.

I sultkatastrofer dør dyrene først, her fra sulten i Etiopia i 2016. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.
I sultkatastrofer dør dyrene først, her fra sulten i Etiopia i 2016. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

De fleste dyrene er for lengst døde. Selve livsgrunnlaget for millioner av nomader. Prisen på vann er mangedoblet. Den siste tidens økning i antall koleratilfeller forteller at mange tyr til forurenset og farlig drikkevann. Og det er barna som bukker under. Uten ordentlig mat i magen, har de ikke noe å stå imot med. Selv med betydelig innsats fra myndighetene.

Med midler fra TV-aksjonen i 2014 boret Kirkens Nødhjelp noen hundre meter ned i ørkensanden for å sikre trygt vann til godt over tjue tusen mennesker i regionhovedstaden Garowe. I ekstremtørken kjører i tillegg tankbilene nærmest på døgndrift for å levere vann til 16 øvrige landsbyer. Med tilsvarende utkjøring av mat, er dette den eneste hjelpen 40.000 mennesker får. Usedvanlig konkret utgjør det forskjellen mellom liv og død i dette området nå.

Lille Farhiya hadde seks søsken så sent som for tre måneder siden. Nå har hun bare fire. Sulten tok en lillebror, og en lillesøster. – Jeg er glad og takknemlig for at vi nå har mat for den neste måneden. Men se på henne, jeg vet ikke om hun klarer seg. Jeg er redd det er for sent, sier moren Buha med knapt hørbar stemme. På vei ut av teltet tørker jeg bort noen tårer med en støvete hånd. Dette er Somalia, og store deler av Afrikas Horn, akkurat nå.

Uten en betydelig oppskalering av den internasjonale hjelpen de kommende månedene, er bildet beksvart. Det er tre år siden det kom noe regn av betydning. Uteblir det også nå i april, kan vi altfor snart se en repetisjon av katastrofen i 2011. Da mistet over en kvart million somaliere livet. Det kan vi ikke tillate. Ikke i 2017. Ikke nå igjen. Folk i nød skal ha hjelp.

Del innlegget

 
Facebook