Kirkens Nødhjelps blogg

Og bakom synger bulldoserne

”Jeg er trøtt”, forteller Nasser meg. Det tar på å leve under trusselen om at landsbyen skal utslettes. Han bærer sin familie og hele Susiya på sine skuldre. Israel tegner morgendagens kart. Der er ikke landsbyen lenger en prikk på kartet. Der er den visket ut.

Nasser Nawaja utenfor sitt hjem i Susiya. Foto: Leif Magne Helgesen.

1.november 2017 skal landsbyen Susiya opp i israelsk høyesterett. 23 hus står i første omgang i fare for å rives. I neste omgang vil 45 andre hus rives.

Timeglasset renner ut

Jeg er tilbake i den palestinske landsbyen Susiya, helt i sør på Vestbredden. Barna møter meg med et smil og spør: ”Sleep in Susiya?” Jeg prøver å forklare at denne gangen skal jeg ikke det. Barna er to år eldre enn forrige gang jeg var her. En av de sjarmerende småjentene har mistet det meste av sine tenner. Det hindrer henne ikke fra å smile enda bredere. En annen finner fram ranselen og viser stolt frem engelskboka mens hun teller til ti; ”one, two, three…” Noen ord sies, men det meste blir likevel på arabisk. Der sliter jeg. Likevel går praten livlig mens vi blir servert et måltid på gulvet hvor vi sitter under teltduken.

Welcome! Susiya resists. Foto: Leif Magne Helgesen.
Welcome! Susiya resists. Foto: Leif Magne Helgesen.

Sist jeg var i Susiya var sommeren 2015. Tiden går. Barna vokser til. Lille Dallia var en baby. Nå går hun på egne ben. Fremdeles er smilet der. Og leken. Under barnas overflate ligger likevel alvoret. Landsbyen er truet. Det har den vært i lengre tid. Far til Dallia er landsbyens talsmann, Nasser Nawaja. Han forteller at det er satt en ny frist. Timeglasset er i ferd med å renne ut enda engang for de trehundre og femti beboerne i landsbyen. Det er David mot Goliat. Den lille mot overmakten.

Venter på bulldoserne

Nasser har et ønske om å gi alle i landsbyen et håp om at alt skal ordne seg, men han er ikke optimist. Det er ikke over. Familiene går til sengs i teltene sine uten å vite om bulldoseren eskortert av israelske soldater står utenfor neste morgen.

Håpet ligger i at verden fremdeles bryr seg. Onsdag 11.oktober 2017 var det en demonstrasjon i Tel Aviv med støtte til landsbyen Susiya. Det var et viktig signal om at også flere israelere er mot den offensive bosetningspolitikken som føres. Susiya er en liten landsby, men et sterkt symbol på det som skjer over hele Vestbredden. Israel har militærmakten, og bruker den til å ta mer land.

Nasser tror fremdeles på ikke-volds linja, selv om det ser mørkt ut for fremtiden. Han ser at bosetterne ønsker at de skal bli voldelige. Da ville de fått en grunn til å jevne landsbyen med jorden. De ville brukt muligheten for alt den var verd. Hvis en palestiner blir skadet eller drept, skjer ingenting. Hvis en israeler blir skadet eller drept, blir det harde represalier.

Olivenlund og barneklær forteller om liv i landsbyen Susiya. Foto: Leif Magne Helgesen.
Olivenlund og barneklær forteller om liv i landsbyen Susiya. Foto: Leif Magne Helgesen.

Nasser Nawaja, forteller fra sin barndom. Han ble selv født i grottene i Gamle Susiya, Susya al-Quadima. Der hadde familien bodd tilbake til tidlig 1800-tallet. Grotteområdet, som ligger på andre siden av veien fra dagens landsby, ble okkupert av Israel og gjort om til et arkeologisk sted. Derfor fikk de beskjed om at det ikke kunne bo noen der. Likevel bor det tre israelske familier der i det som er en ulovlig utpost.

Vann er makt

Det er vann i den lille dalen nedenfor landsbyen. Det er et område som også tilhører landsbyen. Likevel blir de nektet å samle vann fra sin egen eiendom. Den israelske bosetningen like ved har derimot nok vann. Mens palestinerne betaler 35 shekel pr kubikkmeter vann, betaler de israelske naboene 3,40 shekel forteller Nasser.

Varm te i små glass varmer og gir energi. Foto: Leif Magne Helgesen.
Varm te i små glass varmer og gir energi. Foto: Leif Magne Helgesen.

Livet er helt avhengig av vann. Både mennesker og saueflokken trenger vann. Men vann er makt. Forskjellsbehandlingen gjelder i hele området. Palestinerne har ikke lov til å grave en brønn, bygge sisterner eller vannledninger, mens israelerne har god tilgang til vannkilder.

”Det er 28 sisterner i området, men israelerne har okkupert dem og nekter oss adgang til det som er vårt landområde”, fortalte trebarnsfaren Nasser meg sommeren for to år siden.

Finger på avtrekkeren

For andre gang på en uke besøker jeg Susiya. Det er tidlig morgen, og jeg er invitert til å spise frokost sammen med Nasser og hans familie. På veien blir vi stoppet av en israelsk ”flying checkpoint”. Vi må fram med våre pass og papirer. Tre soldater med fingeren på avtrekkeren følger med. Det går rolig for seg, men det viser hvilket press palestinerne lever under.

Kontroll av pass og id rett utenfor landsbyen Susiya. Foto: Leif Magne Helgesen.
Kontroll av pass og id rett utenfor landsbyen Susiya. Foto: Leif Magne Helgesen.

Som prest på Svalbard er jeg vant til våpen. Hver gang jeg går tur utenfor Longyearbyen, har jeg en halv-ladd rifle på skulderen. Det er viktig å beskytte seg hvis isbjørnen kommer. I kontrollposten utenfor landsbyen Susiya er soldatenes geværer ladet med skarpt mot lokalbefolkningen. Det er en stor forskjell.

Ferskt tabon-brød med hummus og solbrente tomater gir meg energi for dagen jeg går i møte. Praten går. Vi løfter frem minner om det vi har opplevd sammen. Smil og alvor. Da jeg spør Nasser hva han tror om fremtiden blir han stille. Livet er truet. Da stopper noen ganger ordene. Men han gir aldri opp håpet.

Del innlegget

 
Facebook