Kirkens Nødhjelps blogg

Verdighet i fattigdom

Det er fredag og helligdag i Sindh-provinsen i Pakistan. Ooboori og søsteren Parveen er malt i ansiktet. «Tradisjon» forklarer mor når vi spør om hvorfor. Ooboori ser på oss og gir et blendende smil.

Ooboori bor i Beer khaskheli.

Man kan ikke si at de har tatt på seg sine vakreste kjoler når vi kommer. De har bare en kjole. De har bare et rom i husene som er dekket av leire. Vi får ikke servert noe – heldigvis – for det er lite vi kan drikke av det vi får på landsbygda i Pakistan. Selv om drikkevannet er trygt for dem, er vi ikke sikre på at det holder for norske middelklassemager. Det jeg får, er lov til å låne Oobooris toalett.

Toalettene her er ikke hva pakistanerne kaller «english seat», men en skål man står på huk over. Toalettpapir må vi alltid huske å ha med oss, for det brukes ikke. Istedenfor står det klar en vannmugge. Stådo går helt fint, men toalettpapir må jeg ha. Marias pappa Mongo springer inn for å se om alt er greit. Det er det. Toalettet er renere enn toalettene på restaurantene vi har vært på. Mye renere. Luktfritt. Og ikke minst trygt. Låsen på døra er solid. Jeg takker Ooboori og faren etterpå, og får nok et smil tilbake.

Først sertifisering, så hjelp...

Vi er i en tatar-landsbyen Beer khaskheli i Sanghar-distriktet i 46 graders varme. Det vil si, vi besøker fem landsbyer i området; også hindulandsbyer. Landsbyene har fått TV-aksjonsmidler som blant annet inkluderer rent vann og gode toalettforhold. Eller, fått og fått. De har bidratt selv i stor skala. Først ved å kartlegge landsbyen og tegne av hvor mennesker og dyr går på do. Det er en pinlig affære som gjør at mange skammer seg. Eller bevisstgjøres, som det også heter. Etterpå må de lage sine egne latriner av stokker og pinner de har liggende. Så må de vente til de lokale helsemyndighetene sertifiserer landsbyen som «avføringsfri».

Først da får de penger fra Kirkens Nødhjelp. Eller, får og får. De får infrastrukturen, plattformen og en låsbar dør. Murstein til å lage vegger må de spare til selv. Og det svir for en fattig bonde. En far jeg snakket med hadde spart i fire måneder sammen med broren for å få råd til murstein. Taket kommer når det kommer. Ingen i landsbyen hadde bil, så de måtte leie transport for å hente mursteinen. Veggene lager han selv, sammen med en håndverker som Kirkens Nødhjelp har trent opp. Moroa koster Kirkens Nødhjelps givere 600 kroner per do – altså 300 per familie.

Mongo er leder for landsbyen Beer khaskheli i Sanghar Pakistan. Åtte år gamle Ooboori er store storesøster til to år gamle Parveen som har malt seg i ansiktet for å feire at det er fredag og helligdag. Sadoro på tre vil også ha oppmerksomhet, og klatrer opp på farens fang.
Mongo er leder for landsbyen Beer khaskheli i Sanghar Pakistan. Åtte år gamle Ooboori er store storesøster til to år gamle Parveen som har malt seg i ansiktet for å feire at det er fredag og helligdag. Sadoro på tre vil også ha oppmerksomhet, og klatrer opp på farens fang.

Stolte som haner

TV-aksjonsmidlene går til mye annet også, som hygieneopplæring, renovasjonsovner, vannpumper, kjøkkenbenker og ovner med pipe. Mye gjør landsbybeboerne selv, det de trenger er kunnskap om at de ikke bør bo sammen med dyrene, at kokekarene må henges høyt for at dyr ikke skal komme til, viktigheten av god håndhygiene, slike ting. Noen av landsbyene hadde tatt lærdommen et skritt videre, og disse landsbyene så ut som om noen hadde gått over dem med støvsuger. Jeg så for meg en sommerferie med hundre bøker på en Kindle og varme dager i en hengekøye. Landsbybeboerne var sprekkferdige av stolthet da de viste meg rundt. Omtrent slik jeg selv viser mine venner rundt i leiligheten min. Landsbybeboerne vil aldri gå tilbake til en hverdag med søppel, avføring og lukt.

Jeg lærte noe viktig i de landsbyene. Det var de eldre damene lærte meg det. «Nå lever vi med verdighet» sa de. «Vi lever et liv med standard», sa de. Barna var ikke syke lengre, familiene hadde bedre råd fordi de slapp å dra inn til legen i byen med jevne mellomrom, og jentene trengte ikke være redde for å bli voldtatt på vei ut i skogen for å gå på do. TV-aksjonen hadde ikke gitt dem penger eller verdigjenstander. Husene deres var like tomme, kjolene like slitte og veien til byen var like lang. Men, de hadde fått et verdig liv.

De eldre damene var overstrømmende takknemlig for hva vi hadde gjort for dem. Jeg fikk en versjon av skip i flaske som gave. Den var tydeligvis laget av søppel de hadde funnet – og var en nydelig Charpai – sengen de fleste sov utendørs i. Jeg ble uforskammet glad for gaven. Likeledes ble jeg utrolig sjarmert av smilet til åtte år gamle Ooboori. For det handler ikke om å gi eller få, – om fattigdom eller rikdom. Det handler om rettferdighet, verdighet og om å dele kunnskap.