Kirkens Nødhjelps blogg

Bistand nedenfra og opp

Det er på tide at det internasjonale humanitære systemet følger etter og fordeler mer av makten der den hører hjemme: hos dem som faktisk står oppe i krisene. Under 2 % av verdens humanitære midler går fra en giver som for eksempel Norge direkte til lokale organisasjoner i Sør.

Den gresk-ortodokse kirken i Syria (GOPA-DERD) er en av våre partnere på bakken. Her fra et hygienekurs for barn. Foto: GOPA

Vårt Land skriver 31. januar at Norad ønsker at mer av norske bistandspenger går rett til partnere i Sør. Dette er en viktig agenda, men det går veldig tregt. Hvorfor? Stikkord er de store aktørenes syn lokale organisasjoner, det handler om tillitt og faglighet. Men, vi må også få på plass et regelverk som gjør det mulig å formidle pengene direkte. Og vi trenger å gi fra oss makt.

Det er ikke bare Norad som sysler med sivilt samfunn og lokale aktører - Utenriksdepartementet er også forplikta på at mer av den norske humanitære bistanden skal gå til lokale organisasjoner, også kalt "lokalisering" av nødhjelp. Dette er ikke et nytt tema, men debatten har fått forsterket driv de siste årene.

Lokale aktørers rolle på verdens agenda

I mai 2016 samlet hele det humanitære systemet seg i Istanbul til det første Verdens humanitære toppmøte. Toppmøtet var initiert av tidligere generalsekretær i FN, Ban Ki-moon, og samlet deltakere fra de største giverlandene (inkludert Norge), FN-organisasjonene, og det som kan krype og gå av sivilsamfunnsaktører, inkludert mange lokale aktører fra Sør.

Et av temaene i Istanbul var lokalisering, og rollen lokale aktører spiller i nødhjelpsinnsats og annet humanitært arbeid. De er der før, under og etter at katastrofer skjer, de er ofte de første til å respondere, de har tillit i lokalsamfunnet og de vet hvor skoen trykker når behov skal dekkes.

Under toppmøtet ble det inngått noe som heter "the Grand Bargain", som er en avtale mellom de største giverlandene, inkludert Norge, FN-organisasjoner og noen av de største internasjonale bistandsorganisasjonene om mer effektiv humanitær bistand.

En av forpliktelsene i Grand Bargain går på at giverne skal overføre minst 25 % av sin humanitære bistand så direkte som mulig til lokale aktører innen 2020. Med de tallene man har tilgjengelig, ser vi at det fortsatt er en lang vei å gå: under 2 % av verdens humanitære midler går fra en giver som for eksempel Norge direkte til lokale organisasjoner i Sør (1). Om man inkluderer ett mellomledd på veien, som for eksempel Kirkens Nødhjelp, så stiger tallet til rundt 12 % (2). Når Utenriksdepartementet nå skal utvikle en ny norsk humanitær strategi, så er lokalisering et av temaene som bør prioriteres høyt.

Nedenfra og opp

Men lokalisering handler ikke kun om overføring av penger. I sin essens handler det om at man legger til grunn et nedenfra-og-opp, i stedet for et ovenfra-og-ned-perspektiv. Derfor ønsker vi en maktforskyvning i et humanitært system preget av store, internasjonale aktører (FN og en håndfull internasjonale), mens de mindre nasjonale og lokale blir skjøvet til siden. Det betyr at vi må gi bistand på en måte som gjør lokale organisasjoner selvstendige og sterke. Det betyr ikke at de internasjonale organisasjonene blir borte, tvert imot. Men verden har ikke råd til å overkjøre lokale initiativ. Vi er snarere avhengig av å styrke dem, i en tid med mange store og langvarige kriser.

Men hvorfor går det så tregt med å nå målsettingen om å styrke lokale aktørers rolle i humanitært arbeid? Det kan være flere grunner til det. En av dem er at det har tatt tid å bli enige om hvem og hva en lokal aktør faktisk er. Dette kan høres litt rart ut, men når man etter hvert skal i gang med å måle hvor mye av sine midler man overfører til forskjellige typer organisasjoner, så må definisjonene være i orden. Dette er det nå heldigvis stort sett enighet om.

En annen utfordring har vært at noen ikke stoler på at lokale organisasjoner makter å stille opp med godt nok arbeid, enten i form av å hjelpe nok mennesker, eller at det skjer i tråd med standarder og prinsipper for humanitært arbeid. Det betyr at mer dokumentasjon av lokale organisasjoners innsats er viktig, samt fokus på dialog og godt partnerskap og styrking av kapasitet.

I tillegg har de færreste av giverlandene eller giverorganisasjonene, enten det er Norge, EU eller andre, enten et forvaltningsapparat eller et lovverk som gjør det mulig å overføre midler direkte til lokale partnere. Derfor går slike midler ofte enten via andre organisasjoner, altså ett eller flere mellomledd, eller via for eksempel ambassader i Sør. For å komme dette i møte kreves det politisk vilje til løsninger på myndighetsnivå.

Vi har forpliktet oss

Kirkens Nødhjelp er som en av fire norske organisasjoner (3) engasjert i et initiativ som heter Charter4Change, som har vært toneangivende i debatten. C4C har vært en av de mest sentrale pådriverne for lokalisering globalt, og hadde innflytelse på Grand Bargain. I C4C er det nå 31 organisasjoner som har signert; godt over halvparten av disse er trosbaserte. Lista inkluderer også store globale aktører som Care International og Oxfam. Gjennom C4C har vi i Kirkens Nødhjelp selv forplikta oss på 8 punkter som skal legge til rette for mer lokalt-leda humanitær respons (4). Disse forpliktelsene går både på hvor mye av våre humanitære midler vi overfører til våre lokale partnere, men også på godt partnerskap, styrking av lokal kapasitet, og at vi målbærer og kommuniserer den viktige rollen lokale organisasjoner spiller til både myndigheter og folk flest.

Lokalisering er selvfølgelig ikke bare enkelt, slik Kåre Eriksen fra Digni også viser til i Vårt Land. Det skaper, som han sier, en balansegang mellom kontrollbehov og frihet både fra de som yter og de som mottar støtte. Det skaper også et behov for at Norad og Utenriksdepartementet tenker nytt sammen om styrking av lokal kapasitet i Sør, og dette er et godt tidspunkt for å ta den debatten når Norad er i ferd med å utarbeide nye prinsipper for støtte til sivilt samfunn, og Utenriksdepartementet ny norsk humanitær strategi.

Våre lokale partnere har vært tilstede i sine lokalsamfunn lenge før vi kom dit, og de kommer til å være der lenge etter at vi har dratt. Derfor er det på tide at det internasjonale humanitære systemet følger etter og fordeler mer av makten der den hører hjemme: hos de som faktisk står oppe i krisene.

Denne kronikken stod først på trykk i Vårt Land tirsdag 06.02.18, signert Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp og Arne Næss-Holm, rådgiver i humanitær seksjon, Kirkens Nødhjelp

Noter:

1. http://devinit.org/wp-content/uploads/2017/06/GHA-Report-2017-Full-report.pdf

2.   https://www.local2global.info/wp-content/uploads/L2GP_GrandBargainSignatories_commitment_full_Report_FINAL.pdf

3. I tillegg til Kirkens Nødhjelp, har også Caritas Norge, Norsk Folkehjelp og Terram Pacis signert.

4. https://charter4change.files.wordpress.com/2016/02/charter-for-change-july-20152.pdf 

Del innlegget

 
Facebook