Kirkens Nødhjelps blogg

Flyktninger + bistand = usant

Regjeringen rir to hester når de i sin regjeringsplattform i det ene avsnittet sier at bistandspolitikken er til for å sikre liv, menneskerettigheter og demokratisering, og i det andre avsnittet legge til at man skal bruke Norges posisjon som bidragsyter til å sikre flere returavtaler.

Norges nye utviklingsminister Nikolai Astrup ved regjeringsutnevnelsen 17.01.2018. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

Det har vært interessant å følge debatten rundt regjeringsforhandlingene til Solberg 2. I en verden i endring, med store humanitære utfordringer og en stadig økende kløft mellom fattige og rike, kan innretningen på norsk bistands og utviklingspolitikk være svært viktig. Den nye politiske plattformen til Høyre, FrP og Venstre har flere gode formuleringer. Jeg har bitt meg merke i noen.

«Målet for regjeringens utviklingspolitikk er å redde liv, bidra til økt demokratisering og realisering av menneskerettighetene, og å bidra til varig fattigdomsbekjempelse.»

Regjeringen vil: «Føre en samstemt politikk for utvikling der FNs bærekraftsmål legges til grunn og ulike initiativ i størst mulig grad trekker i samme retning, i tråd med Stortingets behandling av Meld.St. 24 (2016 – 2017) Felles ansvar for felles fremtid.»

På den annen side…

Dette gir håp for bistanden og utviklingspolitikken framover. Helt til vi leser et annet punkt som sier

«Bruke Norges posisjon, blant annet som bistandsyter, til å sikre flere returavtaler»

Her ser vi noen av utfordringene Solberg 2 regjeringen står overfor i utviklingspolitikken. Skal regjeringen jobbe for en samstemt utviklingspolitikk til beste for verdens fattige, eller skal den prioritere en politikk som tar hensyn til norske særinteresser. Hvis bistandsmidlene som nevnt i regjeringsplattformen brukes som et middel til å sikre returavtaler, handler dette ikke om hvilke behov og krav fattigfolk i returlandet har, men utelukkende om å sikre at flere av flyktningene kan tvangssendes tilbake til hjemlandet.

Taler med to tunger

Prio dokumentet “Root Causes and Drivers of Migration” av Jørgen Carling og Cathrine Talleraas tar opp denne problemstillingen på side 22:

«Politikk som omfatter både utviklings- og migrasjonsørsmål er imidlertid kritisert for mangel på sammenheng og konkurrerende ideologiske retninger. Dette kan skyldes at de grunnleggende målene for de to politiske områdene er uforenlige; Mens migrasjonspolitikken har til hensikt å kontrollere menneskelig bevegelse, har utviklingspolitikken til formål å øke menneskets frihet, det inkluderer også friheten til å bevege seg.» (min oversettelse)

Det er bekymringsfullt at bistanden vil brukes mer politisk fremover, som et pressmiddel i forhandlinger med ulike regimer om bl.a returer. En slik politikk vil kunne få utilsiktet effekt og ramme de mest sårbare og fattige menneskene, stikk i strid med intensjonen. Norsk bistand må fortsatt ha som mål å bekjempe fattigdom, med fokus på de land og områder hvor behovene er størst og hvor Norge kan gjøre en forskjell. Justisdepartementets behov for å returnere asylsøkere må holdes utenfor.