Blogg-liste
Oljerikdom har blitt flyktningkrise
Venezuela satset alt på ett kort og tapte. Nå har krisen i oljelandet blitt så stor at folk flykter i tusentall til nabolandet Brasil. Her er det ikke alle som setter pris på det.
For noen dager siden dro jeg til Parcaraima, grensebyen på grensen mellom Brasil og Venezuela. På veien tilbake til Boa Vista delstatshovedstaden i Roraima kom vi i kontakt med to unge venezuelanske gutter som gikk de 215 km til Boa Vista. De så optimistisk på situasjonen og hadde planer om å jobbe noen måneder i Brasil for så å komme seg videre til Peru.
Urfolk, narkotika og vold
Det var som om de aldri hadde hørt om den vanskelige og betente situasjonen for flyktningene i Brasil. Situasjonen i Roraima er svært utfordrende. Geografisk er det langt unna de sentrale strøk av Brasil og delstaten ble opprettet på grunn av grensekontroll noe som har gitt forsvaret stor tilstedeværelse og innflytelse. Det har historisk vært store konflikter mellom urfolk og resten av lokalbefolkningen.
Urfolksområdene i nordøst Raposa Serra do Sol har vært svært konfliktfylte. Risdyrkere tok over områdene til mange urfolk og dyrket ris i mange tiår. Så under Lula ble dette landet ført tilbake til urbefolkningen og de store godseierne måtte trekke seg ut. Dette var med på å øke hatet til urfolk fra lokalbefolkningen. På den vestlige siden nord i staten har Yanomami folket kjempet for å beholde jorden sin i en stadig mer voldelig konflikt med gullgravere.
I det siste har det også blitt mer vold knyttet opp til narkogjenger som kjemper om kontrollen i byen. Dette var situasjonen da de første flyktningene begynte å komme for litt over to år siden. Da var det urfolk fra Warao-folket som kom. De kommer fra en stor gruppe med over 50 000 mennesker.
De brasilianske urfolkorganisasjonene har ikke hatt kontakt med dette folket tidligere. De snakker et helt annet språk. Etter hvert som det kom flere ble store utfordringer. Misnøyen lokalt med at denne gruppen kom, slo også tilbake på de lokale urfolkene.
Mange bor på gaten
I dag er det ca 30 000 flyktninger i Boa Vista/ Pacaraima på grensen. Cirka 7000 har fått plass i leire. Noen har også dratt videre til andre byer som Manaus og Belem. Folk tar fatt på den 700 km lange veien til Manaus. Senest denne uken fraktet forsvaret over 250 personer til Rio Grande do Sul, den sørligste delstaten i Brasil.
I dag lever cirka 22.000 mennesker på gaten eller i okkuperte hus. De som har penger har også klart å leie husvære. På dagen ser en ikke flyktningene, da er de spredt i byen og prøver å jobbe. Om kvelden samles de på gaten for å sove og tigge. Mange er involverte i prostitusjon og det finnes nå prostituerte venezuelanere på gater der dette var ukjent.
Alt dette skaper utrygghet og raseri. Folk har sett seg lei på dette og det har flere ganger utartet seg til voldsepisoder. Helgen før jeg kom var en brasilianer angrepet og ble drept. Dette førte til voldsomt raseri. Folk tok saken i egne hender, og en av dem som stod bak ble drept.
Kvinner mest utsatt
I Parcaraima er situasjonen enda mer betent. Byen er liten og det er mange flyktninger som ikke ar dratt videre til Boa Vista. De gjemmer seg om dagen og kommer fram om kvelden for å sove på gaten og tigge etter mat.
I denne situasjonen er barn og kvinner svært utsatt. De trenger egen innsats på flere områder.
Jeg snakket med mange flyktninger og det er den samme historien de forteller. Det er umulig å skaffe mat og det finnes ikke helsetjenester lenger i Venezuela. Noen kommer alene og andre kommer med hele familien.
Samtidig som det er store konflikter mellom lokalbefolkningen og flyktningene er det også mange som er villige til å hjelpe. Jeg besøkte flere kirker som har satt i gang hjelpearbeid. Når over 20.000 ikke har fått plass i leirer, men bor på gaten så er det store lidelser og behov. Den politiske situasjonen er med på å gjøre hjelpearbeidet vanskeligere. Flyktningene er blitt en viktig sak i valgkampen i delstaten, og det er uklart hvilke prioriteringer en nyvalgt president vil gjøre med den betente flyktningsituasjonen.