Kirkens Nødhjelps blogg

Reprise gjeldskrise

Etter finanskrisen har det vært billig å låne. Historisk lave renter og sentralbankers trykking av penger har gitt svært lett tilgang på kreditt for utviklingsland. Det har skapt muligheter for å investere – men også for å gå på en ny smell – en ny gjeldskrise. Verden mangler fremdeles regler for å håndtere uansvarlig långiving og illegitim gjeld.

Det er grunn til bekymring. Varsellampene lyser nå rødt for 31 utviklingsland. 20 av de 52 landene som fikk gjeldsslette gjennom HIPC i 1998 har høyere gjeldsbetjening i dag. Samtidig sørger fallende råvarepriser og økende renter for at det vil bli vanskeligere å betjene gjelden.

SE VÅRT ARRANGEMENT PÅ ARENDALSUKA PÅ FACEBOOK HER.

Den forrige lånefesten hadde enorme menneskelige og økonomiske kostnader og tok over 20 år å rydde opp i. I 2005, før innføringen av gjeldssletteinitiativet MDRI, betalte lavinntektsland 43,2 milliarder dollar i gjeldsbetjening. Bistand til de samme landene var på 40,4 milliarder dollar. Land som ikke er fullt så fattige, som Filippinene eller Indonesia, må fremdeles betale for mislykkede prosjekter og diktatorers gamle moro.

I dag er det flere årsaker til at gjelden igjen øker dramatisk og at land havner i betalingsvansker. Et flertall av karibiske øystater sliter nå med å betjene sin gjeld. Landene er fanget i en syklus av ødeleggelse og gjenoppbygging etter de mange orkanene i området. I Midtøsten står Jordan, Tunisia og Libanon i fare for ikke å kunne betale. De har blant annet tatt opp lån for å kunne håndtere det store antall flyktninger fra Syria. IMFs krav om innstramminger har skapt uro og interne spenninger i en allerede vanskelig situasjon. I Mosambik har den sveitsiske storbanken Credit Suisse, hvor Oljefondet er en av de største investorene, pushet et lån på to milliarder dollar. Lånet ble holdt hemmelig for Det internasjonale pengefondet og parlamentet ble satt på sidelinjen. Det er uklart hva pengene er brukt til og nå også hvordan de skal betales tilbake. I Asia bygger Kina den nye Silkeveien – «belt and road». Det investeres enorme beløp i infrastruktur som igjen finansieres gjennom lån. Gjeldsbyrden til land som Pakistan og Sri Lanka har økt dramatisk. Sri Lanka har allerede sett seg nødt til å gi fra seg Hambantota havn til Kina gjennom en 99 år lang leieavtale for å redusere sin gjeld, og Pakistan må muligens krype til korset og be IMF om en ny krisepakke for å betale på gjelden til Kina

Tilgang på lån er åpenbart et gode. Spørsmålet er hva det lånes til og hvem som blir sittende med regningen. Hvem skal betale når grunnlaget for å betale sine kreditorer feies på sjøen? Hvem har ansvaret når ledere tar opp lån på vegne av et lands befolkning som aldri kommer dem til gode?

Et grunnleggende problem ved statsgjeld er at land ikke kan gå konkurs. Det finnes ikke et uavhengig multilateralt fora for løsning av gjeldskriser som fordeler byrder rettferdig mellom långiver og låntaker. En tålmodig utlåner kan spekulere i at lån til stater alltid vil betales tilbake på den ene eller den andre måten. For eksempel tok det Haiti 143 år å betale tilbake sin gjeld til Frankrike og Citibank for frikjøpet av slavene i 1804. Etter finanskrisen i 2008 ble bankene og dermed kreditorene reddet av staten. Regningen fikk folk flest.

Den forrige gjeldskrisen var vanskelig å løse. En ny gjeldskrise kan bli enda vanskeligere. Denne gangen skylder utviklingsland blant annet penger til en myriade av private kreditorer. Forrige gang begrenset det seg til en håndfull bilaterale og multilaterale aktører. Løsningen er en solid dose ansvarlighet, både for låntaker og långiver. Sistnevnte må bære sin del av risikoen også ved utlån til stater. I tillegg haster det med å få på plass et forum for behandling av ubetalbar gjeld – en konkursmekanisme for stater som gjør at stater kan komme seg ut av gjeldskrise. 

Norge har tidligere vært et foregangsland for å få på plass prinsipper for ansvarlig utlån og lånopptak gjennom en prosess i FN og gjennomført gjeldsslette basert på en norsk gjeldsrevisjon. Nå trenger vi at Norge igjen går i bresjen for å sette gjeldsproblematikk på den internasjonale dagsorden ved å fremme etableringen av en uavhengig, multilateral gjeldshåndteringsmekanisme. I tillegg bør Norge gå foran som et godt eksempel ved å sørge for at alle norske utlån blir gjort i tråd med UNCTADs prinsipper for ansvarlig utlån og lånopptak, for eksempel gjennom Oljefondet, og dermed styrke disse prinsippene internasjonalt. Forrige gang lyktes Jubilee-kampanjen med 50% av målet: Nemlig sletting av ubetalbar gjeld. Dessverre kom man ikke i mål med del II: Å skape et globalt system som bryter gjeldskrisesyklusen. Dagens situasjon viser at vi er nødt for å komme i havn med del to. Å løse gjeldskriser hver gang de oppstår er tidkrevende og dyrt - å forebygge de sparer tid, penger og menneskelig lidelse. Det er behov for Astrup og Norge høyt oppe på banen i det internasjonale gjeldsarbeidet - vil han stille opp?