Kirkens Nødhjelps blogg

Myter og fakta om barnedødelighet

Hvert fjerde barn som dør før fylte fem år kommer fra Nigeria, Kongo og Etiopia. Er kampen mot barnedødeligheten langt på vei vunnet, eller er det en falsk fortelling om en fenomenal fremgang?

20 år gamle Besha Kedir i Gigesa i Etiopia med Rabira. Her er hun på klinikken som støttes av Kirkens Nødhjelp. FOTO: Håvard Bjelland/Kirkens Nødhjelp

Flere kvinner og deres barn overlever i dag enn noen gang før er det glade budskapet vi hører nå om dagen. På tross av at mange land kan feire en nedgang i mødre- og barnedødelighet, representerer Afrika sør for Sahara en helt annen historie.

Halvparten fra sørlige Afrika

Over halvparten av barnedødsfallene finner sted sør for Sahara i Afrika. Tallene fra tre land er spesielt alarmerende.  866.000 dødsfall i Nigeria, 296.000 i Kongo og 191.000 i Etiopia.  De dør av årsaker som er fullt ut mulig å hindre, lungebetennelse, diare og malaria. 

Det samme ser vi når det gjelder mødredødeligheten.  To tredjedeler av mødre som dør (196.000) finner sted sør for Sahara. Av fem land som har høyest mødredødelighet i verden, befinner fire seg i Afrika. Det er Nigeria, Kongo, Etiopia og Tanzania. Det anerkjente medisinske tidsskriftet Lancet mener at vi i steden for å annonsere fenomenal fremgang, så bør heller WHO, UNICEF og Verdensbanken kalle det en katastrofe som rammer kvinner og barn i Afrika i dag.

Sats på mødrene

Verdens helseorganisasjon (WHO) varsler i en rapport at vi med dette tempoet ikke vil nå de nye bærekraftsmålene om under 70 mødredødsfall per 100.000 fødsler innen 2030.

Flere forskere mener at fokuset må være reproduktiv helse utover graviditet. Manglende behandling av alvorlig jernmangel (anemi) og skader relatert til graviditet (fistler) er også en stor bidragsyter til død blant kvinner, og det samme gjelder malaria og HIV. Fokuset må være på bedre mødrehelse generelt.

Et annet viktig poeng er at mange dødsfall ikke blir tatt med i statistikken, siden mange land sliter med å presentere gode og sikre helsedata. Data som er viktige for å sette de rette prioriteringene og treffe de rette beslutninger for bruk av knappe ressurser. Marginaliserte subgrupper mangler ofte representasjon i dagens data, og uten tilgjengelige data mener WHO at det blir umulig å nå disse gruppene. Det finnes lommer av mødre og barn rundt om i verden som det mangler data på. De fødes og de dør uten at det blir registrert noe sted. Det er de fattige i slummen, urfolk i jungelen og mennesker på flukt. Mange får ikke tilgang til helsetjenester fordi de ikke kan betale, og blir avvist i døren på klinikken eller sykehuset.

Selv har jeg sett kvinner i jungelen i Myanmar som ble nektet helsehjelp fordi de bodde i områder som ble isolert av vann under monsunen. Da måtte de klare seg selv, og lokalt utdannede tradisjonelle jordmødre ble redningen for fødende kvinner. Dessverre kunne ikke de redde de som trengte keisersnitt eller hadde andre alvorlige komplikasjoner.

Statistikk ikke nok 

Så hva er løsningen? Fokuset vi har i dag på tall er feil. Tallene er ikke absolutte og gir oss kun et estimat. Om det dør 600 eller 740 per 100.000 – så sier det like fullt at det er store huller i tjenestene et land klarer å levere til sine borgere. Norge vil styrke den universelle helsedekningen med primærhelsetjenesten i fokus. Denne prioriteringen støtter Kirkens Nødhjelp. I dag tilbyr landene vi jobber i ofte helsetjenester gjennom en sentralisert sykehusstruktur. Denne er primært

tilgjengelig for en mindre andel av befolkningen som har muligheter til å betale for tjenester og medisiner.    

Gjennom vårt arbeid med reproduktiv helse har vi fokus på styrking av primærhelsetjenesten og at denne skal ha kvalifisert helsepersonell. Her er forebygging og helseopplysning en svært viktig oppgave, slik at helsetjenestene blir et lavterskeltilbud til alle. Gjennom klinikker ute i distriktene og helsepersonell som reiser ut til der folk bor, bidrar vi til å redusere avstanden til helsetjenesten. Her kan kvinner få vaksinert sine barn og få tilgang til familieplanlegging uten å gå milevis for å komme til en klinikk. Vi har også trent jordmødre på landsbygda i Sør-Sudan i hvordan håndtere fødsler der mor blør for mye og barn ikke puster. Gjennom «Whats app» får disse hjelp av det helsepersonellet som trente dem. Men, dette kan ikke avhjelpe et system der det ikke finnes medisiner eller helsepersonell. Primærhelsetjenesten må være på plass og den må være såpass billig at de fattige også kan gå dit uten å bli økonomisk ruin. Dette er en av de viktigste tiltakene for bedre mødre- og barnehelse, sammen med utdanning. Unge mennesker må få informasjon om helse- og risikofaktorer som hvordan beskytte seg mot HIV og uønsket graviditet.

Ved å sikre seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i de nasjonale helseplanene kan land oppnå universell helsedekning. Dette er ikke bare god folkehelse, det gir økonomisk gevinst. Mange studier viser at å investere i familieplanlegging er et av de beste tiltakene man kan gjøre i bistanden. Det gir både kortsiktig og langsiktig gevinst som redusert spedbarnsdødelighet og mødredødelighet. Det gir også sterkere økonomisk vekst. Inntil dette er blitt politikk i land som Kongo og Tanzania, vil mødre og barn dø selv om budskapet til FN og andre store helseaktører helst vil fortelle historien om at barnedødsfall verden over er halvert de siste 25 årene.