Kirkens Nødhjelps blogg

De som tar det

«Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det», har mamma alltid sagt. I de mest avsidesliggende krokene i verden har jeg møtt superhelter som vet å ta det.

Mai Aik Key skjærer til et trestykke som likner sin egen gammeldagse protese. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

- Happy life, happy life, smiler 61 år gamle Mai Aik Key til meg. Vi er på et treningssenter for mineoffer i Myanmar. Mai har gått rundt med en trestokk som protese siden foten hans ble skutt i filler i 1981. På tross av handikapet har han jobbet som gårdbruker hele sitt liv. Det innebærer ingen traktor eller hjelpemidler, men svedjebruk (skog brennes av og ny mark dyrkes) i bratte åser. Nå er kona død, og sorgen over å ha mistet et barn har aldri helt gitt seg. De andre barna bor langt unna og er lite til hjelp, men nå får han arbeidstrening og ny protese av Kirkens Nødhjelps partner TSYU.

- A happy ending, smiler Mai Aik Key til oss mens han skjærer til et trestykke som likner sin egen gammeldagse protese.

Vil hjelpe andre

Jeg setter meg ned med notisblokka og prøver å finne ut av hvorfor han er så fornøyd med livet sitt. Han tilbrakte fem år på et militærsykehus i Yangon. «De behandlet meg bra, jeg fikk god mat og vi ble tatt ut på ekskursjoner» sier Mai som slett ikke lot det ta knekken på optimismen. Militæret lovet ham erstatning for den ødelagte foten, men erstatningen kom aldri. Det er likevel ingen bitterhet å spore hos Mai.

- Barna har vært en stor oppmuntring for meg. Dette kurset hjelper meg veldig, og jeg vil tilbake til landsbyen for å gi lærdommen videre til neste generasjon. Det er skjebnen som har ført meg hit, om det tar seks uker, måneder eller år betyr ingenting, sier Mai som er buddhist og stoler på at livet vil ham vel.

Ut av slavetilstanden

Langt ute på landsbygda i Pakistan treffer vi på hinduistiske Guli, som sammen med nabokvinnene har vunnet en viktig seier. Mange av de fattigste i Pakistan lever under slaveliknende forhold. De leier jord og bolig av bonden de jobber for, og er helt prisgitt hans krav og luner. De forteller om nedverdigende forhold, som at landeieren krever at de jobber som hushjelp hos ham i tillegg til arbeidet på jordene hans. Dette er helt i mot pakistansk lovgivning, som prøver å beskytte de mest sårbare. Problemet er bare at Guli og resten av landsbyen ikke aner noe om pakistansk lovgivning, de kan ikke lese. En av Kirkens Nødhjelps partner tilbyr gratis rettshjelp til mennesker som Guli, og nå har de fått en kontrakt som begrenser bondens makt over dem. Dessuten får de lov til å selge halvparten av det de dyrker og beholde pengene selv.

- Tidligere sultet vi i perioder og ante ikke hvor mye mat vi kom til å få. Nå har vi så mye makt at vi kan gå rettens vei om han ikke oppfører seg, sier Guli.

Med sex som våpen

Vi finner nobelprisvinner Nadia Murads søster i en flyktningleir nord i Irak. Hun sitter på et teppe innerst i en bolig som mer likner en kontainer. Rak i ryggen og trygg i stemmen forteller hun om hennes fangenskap som «kone» til IS-krigere. Hun er en av jesidiejentene som ble tatt til fange av IS i Sinjar i 2014.

- IS drepte alle menn de fikk tak i, og de eldre kvinnene. Oss tok de som slaver og solgte oss til andre IS-medlemmer, som giftet seg med oss, eller de ga oss som gaver til hverandre. Vi vil at hele verden skal få høre hva IS gjorde mot oss jesidier. Jeg er en overlevende og det er jeg stolt over, sier Kheireya Murad.

Løvetannbarn

Det er lett å plukke ut mennesker som Kheireya, Guli og Mai når man går inn i et rom. Som journalist er det viktig å raskt finne de gode historiene, og de menneskene som tør å fortelle historiene, som gir av seg selv. Ikke minst er det viktig for fotografen, som da får muligheten til å la styrken deres skinne gjennom i bildene. Ofte tror jeg det ikke selv, når jeg kommer hjem igjen og får se bildene. At dette var Guli, en lavkastekvinne som i hele sitt liv har levd som en slave for andre. Hvor finner hun styrken sin? Og Kheireya, som reiser seg etter ufattelige overgrep og krenkelse. For ikke å snakke om Mai, som har humpet rundt på en trestokk hele livet sitt, men som likevel mener han har hatt et «happy life». Hvordan ville jeg ha tatt det? Mammas mantra synger i ørene mine. Og Kirkens Nødhjelps mantra om at de vi hjelper ikke er ofre. De er overlevende. Mange, som Mai, er mer enn det. De er fornøyde og takknemlige for all den hjelp de kan få til et litt bedre liv.

Del innlegget

 
Facebook