Kirkens Nødhjelps blogg

Aldri stått ved ei grav utan von

Påska 2020 kjem til bli hugsa lenge. Alle gudstenester er kansellerte. Folk er i karantene. Ferien ved fjellet eller sjøen er avlyst.

Påska handlar om sorg og død. Men og om krefter som temmer døden, skriv Eilev Erikstein. Foto: Syeda Rabeeha Mazhar.

Mange er redde, som Jesus læresveinar etter at han vart teken til fange og krossfest. Koronan har vist oss kor sårbare og avhengige me er. Midt i krisa lyder songen om påskemorgon som slukker sorga. Men det er eit tap å ikkje kunne synge i felleskap på ei fyrste påskedag.

Eg er glad i påska. Tanken om at døden ikkje er det siste, blir viktigare og viktigare etter som alderen sig. Likevel sit den jublande oppstodekjensla langt inn. Eg syng med og kjenner at ei tru utan at oppstode er heller daud. Men kanskje kjenner eg meg mest levande i den tunge langfredagsstemninga. Lidingsvegen er lett å forstå. Så mange menneske går på denne vegen i dag.

Folk lir

Folk lir kring i verda. Me har kjent litt av denne lidinga den siste tida. Men mange millionar går i ein slags konstant korona-frykt i Syria, i Jemen og Somalia.

Påska handlar om sorg og død. Men og om krefter som temmer døden. Denne påska kjenner eg på ei ekstra sorg. Fredag 13. mars døydde far min Einar. Nittiseks år gamal. Som gamal prest var pappa veldig glad i salmer. Han song seg frå mismot til mot. Elisa Blix var ein stor favoritt. Med Jesus vil eg fara, song han gjerne – og det var også den songen han fekk ande ut til.

Du til mi grein meg sette
Alt i min fyrste vår
Med livsens dugg meg vette
Gav sol og signa år
Du vil og vokster gjeva
Alt til min siste slutt
Lat meg i deg å få leva, i deg få anda ut
(Nos 419)

Enkelandsbyen

Pappas kjærleik til salmeskatten minnar meg om ein landsby i Guatemala, kalla «Enkelandsbyen», ved St. Martin. Ein gjeng på studiereise fekk vera med diakon Petter Skauen her. I si tid blei alle mannfolka i landsbyen deira drepne i borgarkrigen i landet. Igjen sat enker og born.

– Me vev sorga inni i tøyet, knar alt det vonde inn i tortillalefsene og syng ut vår smerte, men mest trøyst finn me i tanken på at Jesus sjølv visste alt om liding.

Etterpå gjekk eg innom den katolske kyrkja. Denne kyrkja vart øydelagt under borgarkrigen og stod mange år utan tak. No var ho i bruk att, men mykje av inventaret var skadd. Ved sida av altaret hang den krossfeste Kristus. Ein av dei ting som vart berga ut av kyrkja.

Kristus i helvete. Ein oppskrapa og mishandla Kristus. Kristus som har vore gjennom helvete. Eine handa og begge beina kutta av. Kristus for dei lidande og fattige. For dei krenka, valdtekne og mishandla. For alle hardt prøva menneske som ropar og tyrstar etter rettferd.

Kristi hender og føter

Kristus utan armar, det blir eit bilete på kva me må vere. Diakonien er å vera Kristi hender og føter i denne verda. Evangeliet i handling er definisjonen på diakoni.

På den tredje dagen stod Jesus opp. Hadde han ikkje gjort det, ville han ikkje vore til å tru. Då ville han ha vore ein religiøs fantast. Men han stod opp den tredje dagen, møtte kvinner utafor grava. Ordet spreidde seg. I si feste det seg hjå min far, fødd i 1924, gamle presten som sa: Eg har aldri stått ved ei grav utan von. Påska summert i nokre få ord.

Etterord: Etter oppstoda synt Jesus seg på stranda ved Genesaretsjøen. Han har ordna fisk på bålet. I det han ropar verdas meste alminnelege ord; «kom og få mat», går det opp for dei tvilande læresveinane at det er Han, Den oppstadne, Jesus, Guds son, som syner seg i det heilt alminnelege og kvardagslege.