Kirkens Nødhjelps blogg

Hjertesukk fra hjemmekontoret

Vi klager litt alle sammen for tida. Fra hjørnet på soverommet mitt (også kalt hjemmekontoret) kan jeg rapportere om nytrukket kaffe, men også litt vond rygg, savn av kollegaer og til dels uklare skillelinjer mellom jobb og fritid. Men, jeg må innrømme en noe flau smak i munnen over sutringa mi når jeg leser rapporter om hvordan dem som ikke har fast jobb og hjemmekontor opplever konsekvensene av covid-19.

Man skulle jo tro at et virus ikke diskriminerer. Det smitter uavhengig av hvor mye penger du har i lommeboka. Likevel rammer ikke koronaviruset alle mennesker lik, det er de som allerede er mest sårbare som rammes hardest. Og ikke bare avslører pandemien ulikhet, den skaper også større forskjeller.

Covid-19 og moderne slaveri

En av de mest sårbare gruppene er ofre for moderne slaveri. Allerede før pandemien levde mer enn 40 millioner mennesker i slaveri. Da pandemien brøt ut, jobbet de for luselønn, under tvang og utnyttelse. De opplevde trusler, maktmisbruk og vold. De var ofte under en stor gjeldsbyrde og befant seg i en situasjon det var umulig å komme seg ut av. De jobbet som hushjelper i Midtøsten, gruvearbeidere i Kongo eller syersker i Ethiopia. De jobbet på teplantasjer i Malawi eller som bygningsarbeidere i Dubai. Felles for dem alle var at de ikke hadde noe valg. De var allerede tvunget av fattigdom, og da pandemien kom, ble situasjonen enda verre.

Foto: Silje Ander / Kirkens Nødhjelp.

Mange migrantarbeidere som mistet jobben mistet samtidig oppholdstillatelsen. Stengte grenser førte til overfulle transitsentere med økt smitterisiko, slik som i Saudi-Arabia. Der ble tusenvis av etiopiske migrantarbeidere låst inne i tettpakkede celler hvor de måtte bruke gulvet som toalett, mens mange av dem som klarte å reise tilbake til hjemlandet ble møtt av stigmatisering, arbeidsløshet og fattigdom. I India førte lockdown til en massevandring av mennesker som gikk hundrevis av kilometer hjem til landsbyene de kom fra. De hadde mistet jobben og hadde ikke råd til å fortsette å betale for hus og mat, ei heller transport.

De mest sårbare av de sårbare

Aller verst har det gått utover kvinner og barn. De utgjør 70% av ofrene for moderne slaveri og jobber i sektorer hardt rammet av pandemien. Både de som har mistet jobben og de som fortsatt er i jobb kjenner de negative konsekvensene av pandemien på kroppen, slik som for eksempel en rekke afrikanske kvinner som jobber som hushjelp i Midtøsten. Ofte har disse kvinnene allerede en enorm arbeidsbyrde, lav lønn og lever under streng kontroll. Mange av dem er fratatt passene sine og da grensene stengte og de mistet jobben, opplevede mange å være fanget i vertslandet  uten inntekt eller mulighet til å reise hjem.  Andre, som ikke mistet jobben, opplevde økt kontroll da arbeidsgiverne nektet å la hushjelpene gå ut i frykt for at de skal ta med smitte tilbake.  Vold og seksuelle overgrep har også økt og en håpløs situasjon har bare blitt enda mer håpløs.

Ingen arbeidsledighetstrygd

Fattigdom er den grunnleggende årsaken til at mennesker jobber under uverdige forhold, tar sjansen på å reise for å jobbe i et ukjent utland uten sikkerhetsnett og ser seg nødt til å overlate barna sine i hendene på menneskesmuglere. Verden er inne i den største økonomiske krisen siden 1930-tallet og da etterspørselen stupte og bedrifter stengte dørene, skjøt arbeidsledigheten til værs. Globalt står nå 152 millioner arbeidsledige uten arbeidsledighetstrygd, noe som gjør at enda flere er i en situasjon hvor de er ekstra utsatte for å havne i slaveri. Tallene fra Verdensbanken understreker alvoret, de anslår at 100 millioner mennesker vil havne i ekstrem fattigdom som følge av koronapandemien.

Fra flau til fly forbanna

Konsekvensene av koronapandemien kan virke uoverkommelige. Og på hjemmekontoret har kaffekoppen blitt kald og følelsesregisteret gått fra å smake på flauhet, til å sneie innom håpløshet (hva kan lille jeg gjøre med situasjonen til alle de millionene av mennesker som lever i slaveri?), til å ende i kamplyst. For det gjør meg sint at mennesker lever under de forholdene som moderne slaveri fører til.

Heldigvis finnes det initiativer vi kan støtte for å stanse slaveriet. Et slikt eksempel er forslaget til en menneskrettighetslov for næringslivet som vil gi oss rett til å vite hvordan norskregistrerte virksomheter direkte eller indirekte påvirker arbeidsforhold og menneskerettigheter i produksjonen av varer og tjenester. Vi er vi jo alle knyttet sammen gjennom globale verdikjeder og for alt vi vet har deler av produktene vi kjøper blitt produsert av slaver i kongolesiske gruver eller i fabrikker i Bangladesh. Hva vet jeg egentlig om kaffen i koppen min, klærne jeg har på meg og mobilen min? Har tingene mine bidratt til menneskerettighetsbrudd på veien inn i huset mitt? Hvis Stortinget vedtar en sterk menneskerettighetslov som tvinger selskapene til å ta ansvar for menneskerettigheter, kan jeg kan være litt tryggere på at jeg ikke bidrar til å opprettholde slaveriet.

Les også:

https://www.kirkensnodhjelp.no/nyheter/kirkens-nodhjelps-blogg/2018/nar-jobben-er-livsfarlig/

https://www.kirkensnodhjelp.no/nyheter/kirkens-nodhjelps-blogg/2018/storm-i-sandhaug/