Blogg-liste
Vann i en kumage
Hvordan var det egentlig før Kirkens Nødhjelp boret brønner og installerte vannpumper? Et tilbakeblikk til Mali gir innsikt i hvordan afrikanere i tusener av år har hentet og fraktet vann.
Jeg jobber for tiden med å digitalisere gamle bilder i Kirkens Nødhjelps fotoarkiv. Mye av det jeg finner er helt uforståelig, og for å nøste opp bildenes hva, hvem og hvorfor har jeg opprettet Facebook-grupper av folk som tidligere har jobbet for Kirkens Nødhjelp i de ulike landene. Det var blitt en stor suksess – folk får mimret litt og jeg får svar.
Før plastens tid
Mali er et av landene jeg startet med. Rett og slett fordi sikkerhetssituasjonen er så ille at man ikke har sendt fotografer ut til prosjektene våre på årevis. Fotograf Håkon Lislerud var der i på 80- og 90-tallet, og tok bilder av tuareger og andre nomader som levde det livet de har levd i flere tusen år. Jeg kan finne en og annen t-skjorte eller blekkgryte på noen bilder, men stort sett er barna nakne, og bål tennes opp med flintsteiner. Det er et magisk tilbakeblikk til en svunnen tid.
Det er lett å tenke at dette var et strevsomt liv. Det var det sikkert, men jeg finner mye ventetid og mye familietid. Det arbeidet som gjøres, gjøres like gjerne av barna, kan det se ut som. Barn bærer ved, vasker gryter og henter vann. Jeg finner to gutter i tradisjonelle klær, antakelig 10-12 år gamle. Gode venner som samarbeider om å hente vann. Blikket mitt flytter seg fra de konsentrerte ansiktene ned til det de konsentrerer seg om. Hva i alle dager er det de fyller vann i? Kumager? Gjorde man det? Her må jeg spørre ekspertene, tenker jeg og legger ut bildet på Facebook-gruppen for Mali.
Kumage og geitemage
«De henter vann fra brønnen i kumager. Disse to står så og heller vannet over i geiteskinn-sekker. Etter å ha knytt godt igjen, henger de en sekk på hver side av eselet. Vannet holder seg VELDIG kaldt i disse sekkene. Har selv smakt på det» er svaret som raskt tikker inn. «De hang på kamelene eller eslene, og fikk ofte påfyll fra våre biler» legger en annen til. En i gruppen hadde til og med tatt med seg vannsekker i geiteskinn hjem til Norge og dekorert gangen med dem. Det skulle jeg hjerne ha sett.
Jeg blir oppmerksom på andre detaljer. På et bilde fra Sudan er en mann på vei opp fra en «brønn» som antakelig Gud har skapt. Han bærer med seg litt vann i et skall, antakelig fra en kokosnøtt og vanner kyrne. Det ser ut som et farlig og slitsomt arbeid. Et annet bilde likner, men her heller de vannet fra kokosnøtten ned i en «jerrykanne», plastkannen som brukes til å frakte vann den dag i dag. Et nitid arbeid. Ofte står eslene tålmodig ved siden av og venter. De var datidens transportarbeidere.
Mali, 1990. Foto: Håkon Lislerud / Kirkens Nødhjelp.
Enorm operasjon
Så dukker heldigvis brønnene opp. Kirkens Nødhjelp leide inn gravere fordi det ville blitt for dyrt å frakte inn boremaskiner. Frem til urolighetene i 1994 gravde man brønner for dyr og brønner for folk. Brønner i ørkenen, brønner med vannrenner som fører vann til fruktbare grøntområder. Akkurat på samme måte som Kirkens Nødhjelp gjør det i dag. Ved siden av brønnene er det glade mennesker, også det på samme måte som i dag. Det var en enorm operasjon Kirkens Nødhjelp hadde i Sudan. Siden 1971 har Kirkens Nødhjelp bygget tusenvis av brønner i Sudan, og senere i Sør-Sudan da landet ble delt. I 2018 brukte Kirkens Nødhjelp nesten 50 millioner kroner i Sudan og 75,5 millioner i Sør-Sudan. Mye av disse pengene er gått til rent og trygt vann.
Jeg har selv sett hvordan rent vann og tilgang til toaletter kan endre en landsby. Ikke bare fordi folk blir friskere når de slipper diare og andre sykdommer som spres i skittent vann, men fordi de blir litt mer rakrygget. Litt stoltere, liksom. Jentene trenger ikke være så redde lengre når de har en dodør de kan låse. Mødrene blir ekstra nøye med å holde det rent og ryddig rundt seg. Klasserommene er fulle når også jenter som menstruerer kan ta med seg skolebøkene og gå ut av huset. Bøndene viser stolt frem avlingen som er større og grønnere enn fjorårets. Takknemligheten ligger tykt utenpå dem alle. De husker godt hvordan det var å følge barna til legen hver eneste måned fordi noen var syke. Nå kan pengene brukes til noe annet, som skoleuniformer og bedre mat. Jeg kan levende tenke meg hvordan en slik forandring endret hverdagen til nomader og landsbybeboere på 80-tallet, da verden fikk sine første stasjonære datamaskiner samtidig som at barn brukte kokosnøtter og geitemager for å hente skittent vann i Mali og Sudan.