Kirkens Nødhjelps blogg

– Jeg hadde et elendig liv

Tydeligere kan det ikke sies. Jeg hadde et elendig liv. Disse ordene tilhører 20 år gamle Jenet Matola fra Mangochi.

Forrige uke var jeg på feltbesøk for å se nærmere på noe av det arbeidet vi gjør for å bekjempe kjønnsbasert vold. I Mangochi støtter vi en lokal partner, som retter søkelyset på utfordringer som oppstår som følge av rusmisbruk. Misbruk av alkohol og hasj er mest utbredt. Sammen med vår lokale partner driver vi et prosjekt der politi, helse, foreldre og lokale myndigheter samarbeider. Jeg var invitert for å se hvordan vi jobber i praksis med å redusere risikoen for rusmisbruk og prostitusjon. Jeg fikk blant annet være med til en ungdomsklubb hvor det var en rekke meningsfylte aktiviteter.

I et land hvor muntlig formidling står sterkt og leseferdighetene ofte er begrenset, brukes teater som et effektivt virkemiddel for å formidle viktige budskap. Som hva rusmisbruk kan føre til. Ungdommene fremførte et teater som viste hvor ille det kan gå dersom rusmisbruket tar overhånd. Teaterstykket hadde en positiv slutt. Det er mulig å komme seg ut av en ond sirkel med rus og frafall i skolen hvis man får nødvendig hjelp og et positivt miljø rundt seg. Etterpå var det fire ungdommer som fortalte om sine erfaringer fra prosjektet. De fortalte hvordan de hadde kommet ut av en vanskelig situasjon med blant annet rusmisbruk, på grunn av arbeidet til Kirkens Nødhjelp og vår lokale partner.

Fortellingene til ungdommene gjorde meg nysgjerrig og jeg hadde lyst til å høre mer fra dem. Det er naturlig nok ikke så enkelt å dele vanskelige erfaringer foran en stor forsamling. Så jeg spurte om de ville prate med meg på «tomannshånd», noe de var villige til. De fortalte om en tilværelse fylt av håpløshet. Ungdom i Mangochi vokser opp med små utsikter til arbeid, selv om de fullfører utdanning. Det er lite tilbud om meningsfylte fritidsaktiviteter og de fortalte om en tilværelse hvor de etter hvert ga opp skolegangen. I stedet havnet de i et miljø rundt et sted som på folkemunne er kjent som «Love Garden». Her var det åpenlys misbruk alkohol og narkotika, og det var kjøp og salg av seksuelle tjenester.

Jeg blir sittende og snakke med Misonzi (21) og Jenet (20). Det er stort sett Misonzi som fører ordet. Hun forteller med innlevelse om hvordan prosjektet, ungdomsklubben og en foreldregruppe som bryr seg, har endret livet hennes. Hvorfor er dette arbeidet viktig spør jeg? Det handler om å nå ut til ungdommene sier hun, vi må tilby aktiviteter som blir et attraktivt alternativ til å henge på «Love Garden». Hun forteller videre om hvordan sportsaktiviteter har blitt noe av det mest populære de tilbyr. Vi samler jentene og spiller nettball, og kombinerer det med viktig informasjon om prevensjon, hiv, tenåringsgraviditeter, barneekteskap og familieplanlegging. Vi deler informasjon, tilbyr et fellesskap og etter hvert bidrar dette til holdningsendringer hos ungdommene, forteller hun videre.

Misonzi (21) og Jenet (20).

Vi sitter og snakker sammen ganske lenge, men Jenet har nesten ikke sagt noe. Jeg spør henne til slutt om også hun vil fortelle og dele sine erfaringer. Kanskje er det for vanskelig for henne å snakke om dette, tenker jeg. Men hun vil gjerne fortelle.

– Jeg hadde et elendig liv, sier hun. Jeg tilbrakte mesteparten av tida på «Love Garden», jeg ruset meg og var involvert i prostitusjon. Hvordan kom du deg ut av det lurer jeg på. Hun forteller videre at hun kom i kontakt med ungdomsklubben, og fant etter hvert et miljø der som hun trivdes i.

– Det var jeg som først kontaktet henne, sier plutselig Misonzi. Vi inviterte henne med på de aktivitetene vi driver med. Nå jobber vi sammen for å nå ut til enda flere og på den måten sikre at flere ungdommer kan komme seg ut av håpløsheten.

Da jeg drar fra Mangochi denne ettermiddagen sitter jeg fortsatt med mange ubesvarte spørsmål. Hvordan var det egentlig å være en del av miljøet på «Love Garden», hvordan endte Jenet opp med å bli en del av prostitusjonsmiljøet? Men så slår det meg plutselig. Det er ikke så viktig med de detaljene. Det som er viktig nå er at hun har funnet tilbake til håp og tro på en bedre framtid. At hun har et trygt og godt miljø å være en del av og at hun kan bruke sine dyrekjøpte erfaringer til å hjelpe andre.

Teater på ungdomsklubben.

Publisert: mandag 8. august 2022