Kirkens Nødhjelps blogg

Valgobservatør på 17.mai

17. mai i år ble feiret en landsby i Angola, langt unna korps, flagg og bunader. Likevel har 17. mai aldri føltes så nær som da jeg fikk være internasjonal valgobservatør da Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon organiserte valg av folkerepresentanter til kommunestyret i Kimbala.

Utenfor kysten av Angola ligger oljeplattformene på rekke og rad. I likhet med Norge har Angola tjent milliarder på oljeutvinning, men likevel lever folk her i fattigdom. Angola har heller aldri avholdt lokalvalg, og kommuneadministrasjonen er statsapparatets forlengede arm. Enn så lenge er «kommunestyret» en av få høringsarenaer en vanlig angolaner har, og for å bli med der må man bli nominert av en sivilsamfunnsgruppe.

Jeg feirer ikke 17.mai med familien i år, men får bli med 24 lokale frivillige på besøk til landsbyen Kimbala. De frivillige er organisert av Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon I.E.C.A og drar til ulike landsbyer i kommunen Seles for å kartlegge hva landsbyene selv opplever som de største utfordringene. Så skal de sørge for at kommuneadministrasjonen får vite hva som trengs for at innbyggerne skal få det bedre.

Stemmer med steiner

For å finne ut hva landsbyen har mest behov for, deler de frivillige opp landsbyen i fire grupper og hører hva kvinner, menn, jenter og gutter selv mener de trenger aller mest at myndighetene leverer. I hver av gruppene tegner de et kart på bakken. Der er skolen, der er vannkilden, helsestasjon om de har det, der er fotballbanen. Kvinnene diskuterer. Er det viktigst å få gode nok redskap slik at de enklere får laget maismel eller er det å bedre vanntilgangen? Etter litt samtale får alle utdelt en stein hver. Det er tid for valg. Det problemet som får flest stemmer, blir hovedsaken når de frivillige skal jobbe for landsbyens rettigheter.

Noen synes det er vanskelig å velge hvor de skal legge steinen. Er det viktigst med pulter på skolen? Eller må veien forbedres? Guttene synes fotballbanen er for dårlig, men også de lander på at tilgangen til vann er det aller viktigste. Ikke så rart, når åtte timer hver dag brukes på å hente vann.

IMG_8887.JPG

Bærer to babyer og en vannkanne

«Men hva gjør du med tvillingene når du henter vann?», spør jeg Rosaria Anibal Fransisco ganske sjokkert. Jeg har nettopp fått vite at hun hver natt våkner klokka to, når det forsatt er bekmørkt. Da skal hun bruke fire timer før hun er tilbake med vannkanna. «Jeg knyter en baby på ryggen, en baby på magen, også har jeg vannkanna på hodet», forklarer Rosaria. Hun drømmer om å bli lærer, men den 22 år gamle tvillingmammaen har ikke tid til stort annet enn å hente vann. Og hun går ikke alene. Alle familiene i landsbyen Kimbala må ned bratte bakker og opp over et fjell for å nå nærmeste vannkilde. Tilgang til vann er en menneskerett, og det er staten som har ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Det er helt tydelig at staten ikke har stilt opp for innbyggerne i Kimbala.

IMG_8876.JPG

Vann er viktigst

I Kimbala ser det ut til at alle er enige. Å få en mer tilgjengelig vannkilde er det aller, aller viktigste. I tillegg til gruppearbeidet, samler de frivillige inn statistikk. Med en bunke skjemaer under armen går de fra hus til hus og spør: Hvor mange bor her? Hva lever dere av? Går barna på skole? De frivillige fyller ut og krysser av. Informasjonen skal legges frem for kommuneadministasjonen. «Det er veldig viktig at vi i hver samtale forklarer hvorfor vi er her. Vi er ikke her for å gi ut noe, men for å hjelpe landsbyen til å kreve det de har rett på – fra dem som sitter med kommunebudsjettene», forklarer pastor Elias Sapato Hosti fra partnerorganisasjonen I.E.C.A. Han er leder for monitoreringsgruppa som ble startet for seks måneder siden. De har gått kurs og lært seg metodene, og dette er første gang de er ute og kartlegger.

Selvrefleksjon

Etter kartleggingsøvelsen i landsbyen samles vi i kirka. Vi går gjennom det vi har funnet ut og snakker om hvordan det gikk. «I dag gikk det bedre enn i går. Det var veldig bra noen lekte med barna så de voksne fikk ro rundt diskusjonen», sier en. «Noen tok to stener for å stemme på flere ting. Derfor må vi sørge for at en av oss alltid observerer mens de andre leder gruppearbeidet», reflekterer en annen.

«Internasjonal valgobservatør»

Mot slutten har pastoren en kunngjøring. Han har snakket med kommuneadministrasjonen og de har gått med på at to plasser i kommunestyret skal reserveres monitoreringsgruppa. Han forklarer at de som skal representere gruppa må legge frem landsbyenes behov. Kommunestyret møter kommuneadministrasjonen hver tredje måned, og dette er en kjempemulighet til å kjempe for at de som sitter med ansvaret leverer tjenestene landsbyene faktisk trenger. Gruppa blir enige om at de må velge representanter på en demokratisk måte med hemmelig valg på hvite papirlapper. Jeg utpekes til internasjonal valgobservatør. Jeg dobbeltsjekker antall stemmeberettigede opp mot antall lapper og ser at tellekorpset gjør det de skal. Og jeg klapper med når gruppa – på selveste 17. mai – har gjort sitt første vannvittige viktige valg: Å få myndighetene til å ta ansvar for vanntilgangen i Kimbala.

Publisert: onsdag 18. mai 2022